Handelsadvokat i Alanya og handelsrett
Handelsretten underlegger kommersielle virksomheter og forholdet mellom næringsdrivende (tacir) særegne regler. Den samme handlingen kan være underlagt en annen rettslig ordning når en av partene er næringsdrivende: formen på påkravet, rentesatsen, bevismiddelet og den kompetente domstolen med hensyn til saklig jurisdiksjon endres.
Hvorvidt en tvist anses å være av kommersiell karakter, har direkte betydning for utfallet. Kommersielle søksmål behandles, uavhengig av kravets verdi, ved handelsdomstolen i første instans (asliye ticaret mahkemesi), og reglene om saklig jurisdiksjon (görev) er av offentlig orden (kamu düzeni). I saker om pengekrav, erstatning, annullering av innsigelse (itirazın iptali), negativt fastsettelsessøksmål (menfi tespit) og tilbakebetalingssøksmål (istirdat) er det et prosessuelt vilkår (dava şartı) at det er søkt om mekling (arabulucu) før søksmål reises; søksmål som reises uten at dette vilkåret er oppfylt, avvises av prosessuelle grunner.
I kommersielle tvister er fristene korte, og enkelte av dem er preklusive (hak düşürücü süre). Ved kommersielt salg beregnes fristen for å varsle om mangler i dager. Tremånedersfristen for å angripe en generalforsamlingsbeslutning er i loven betegnet som en preklusiv frist (hak düşüren süre), mens det ved illojal konkurranse (haksız rekabet) løper både en frist knyttet til kunnskap om forholdet og en øvre frist knyttet til selve handlingen. Det er derfor nødvendig å fastslå tidlig om tvisten er av kommersiell karakter, og hvilken frist som løper.
Viktigste rettsområder
Viktigste tvister innen handelsrett
De fleste handelstvister oppstår ikke på grunnlag av én enkelt bestemmelse, men skyldes et helt sett med regler som følger av forholdets kommersielle karakter. Den samme fordringen blir underlagt et annet renteregime, andre krav til påkrav og andre bevisregler når partene er næringsdrivende.
Kommersielle kontrakter og kommersielle kjøp
Loven forutsetter at enhver næringsdrivende skal opptre som en påpasselig og forretningskyndig forretningsperson i all virksomhet knyttet til næringsvirksomheten. Kriteriet innebærer at det forventes en høyere aktsomhet av en næringsdrivende enn av en gjennomsnittsperson. Selv om loven ikke knytter en bestemt sanksjon til dette kriteriet, blir det i praksis lagt vekt på den næringsdrivendes aktsomhet og skyld ved vurderingen og ved tolkningen av kontraktsvilkår.
Ved salg av varer mellom næringsdrivende er fristene for reklamasjon ved mangler forskjellige fra de alminnelige reglene og beregnes i dager. Dersom mangelen er åpenbar ved leveringen, må kjøperen varsle selgeren innen to dager. Dersom mangelen ikke er åpenbar, plikter kjøperen å undersøke varen eller få den undersøkt innen åtte dager etter å ha mottatt varen; hvis en mangel avdekkes ved undersøkelsen, må reklamasjonen også fremsettes innen denne fristen. De åtte dagene er altså en undersøkelsesfrist som løper fra leveringen, ikke fra det tidspunktet mangelen ble avdekket. For mangler som ikke kan avdekkes ved en vanlig gjennomgang, gjelder et eget regime: når mangelen først blir oppdaget senere, kreves reklamasjon straks. Dersom undersøkelses- og reklamasjonsplikten ikke overholdes, anses varen for akseptert. Dersom selgeren derimot har skjult mangelen ved grov uaktsomhet, kan innsigelser om at reklamasjon ikke er fremsatt i tide, og at toårsforeldelsesfristen er utløpt, ikke høres. I forhold der kjøperen er forbruker, gjelder ikke dette reklamasjonsregimet med to og åtte dager; forbrukerlovgivningens egne frister og bevisregler får anvendelse.
Mellom næringsdrivende er det fastsatt at varsler og henvendelser som gjelder å sette motparten i mora, oppsigelse eller heving av kontrakten, skal skje på en av de måtene som er angitt i loven: gjennom notarius publicus, rekommandert brev, telegram eller ved bruk av registrert elektronisk post med sikker elektronisk signatur. Ettersom loven ikke åpner for andre måter når den lister opp disse, er det omtvistet om varsler sendt per vanlig e-post eller SMS er i samsvar med bestemmelsen; det anbefales derfor at varsler sendes på en av de måtene loven angir. Bestemmelsen gjelder varsler knyttet til de tre nevnte handlingene og i forhold der begge parter er næringsdrivende; for andre varsler og i tilfeller der en av partene ikke er næringsdrivende, gjelder de alminnelige reglene.
Kommersielle fordringer og løpende konto
Ved innkreving av kommersielle fordringer har kreditor mulighet til å sende varsel, benytte mekling, reise søksmål eller iverksette tvangsfullbyrdelse. Hvilken fremgangsmåte som velges, avgjøres ut fra hvilket dokument fordringen bygger på, og forholdets art. Faktura, oppføringer i handelsbøker og kontoutskrift for løpende mellomværende vurderes samlet i denne sammenhengen.
Den som mottar fakturaen, anses for å ha godtatt fakturaens innhold dersom vedkommende ikke protesterer mot innholdet innen åtte dager fra mottakelsen. Denne virkningen gjelder fakturaens innhold; det betyr ikke at fakturaen alene etablerer gjelden eller fastslår at kontrakten eksisterer. Loven foreskriver ingen bestemt form for protesten. Det er likevel viktig å benytte skriftlige og daterbare fremgangsmåter, slik at det senere kan bevises at protesten ble fremsatt, og når det skjedde. Den samme fristen på åtte dager gjelder for bekreftelsesbrev som bekrefter innholdet i kontrakter inngått muntlig eller elektronisk.
En avtale om løpende mellomværende er ikke gyldig med mindre den er inngått skriftlig. Ettersom fordringer og forpliktelser som føres på kontoen, utgjør en udelelig helhet, anses ingen av partene som kreditor eller debitor før kontoen avsluttes. Ved utgangen av avregningsperioden avsluttes kontoen for perioden, og differansen fastsettes. Dersom ingen avregningsperiode er avtalt, anses den siste dagen i hvert kalenderår som avslutningsdag. Den som mottar oppstillingen som viser saldoen i overskudd, anses for å ha godtatt saldoen dersom vedkommende ikke protesterer innen en måned fra mottakelsen gjennom notarius publicus, rekommandert brev, telegram eller en skrivelse med sikker elektronisk signatur. Som det fremgår, foreskriver loven her en bestemt form, i motsetning til ved protest mot en faktura. Søksmål om avvikling av det løpende mellomværendet, godtatt saldo eller saldo fastsatt ved rettsavgjørelse, rentefordringer, regnefeil og andre feil, poster som skulle vært holdt utenfor kontoen eller som urettmessig er ført på kontoen, samt gjentatte registreringer, foreldes fem år etter at avtalen om løpende mellomværende opphørte. Det gjelder også en særskilt bestemmelse om renter: For beløp som er ført i kredittkolonnen, løper renten fra den datoen beløpene ble registrert, og for saldoen løper renten fra den datoen saldoen ble fastsatt og bokført. Når det gjelder saldoen, kan det ikke benyttes en fremgangsmåte som kan føre til rentes rente, og det kan heller ikke avtales noe som strider mot dette. Partene kan likevel avtale at renter skal legges til hovedstolen, forutsatt at dette ikke skjer oftere enn hver tredje måned, og de kan fastsette avregningsperioder samt rente- og provisjonsbeløp.
Enhver næringsdrivende er forpliktet til å oppbevare sine handelsbøker, varelageroversikter, åpnings- og mellombalanser, finansregnskaper, årsberetninger, mottatte forretningsbrev, kopier av sendte forretningsbrev og dokumentene som bokføringene bygger på, på en systematisert måte. Disse dokumentene skal oppbevares i ti år, og fristen begynner å løpe ved utløpet av det kalenderåret da den aktuelle registreringen ble foretatt, oppstillingen utarbeidet eller korrespondansen fant sted. Med forretningsbrev menes all korrespondanse knyttet til en forretningsmessig transaksjon. Andre dokumenter enn åpnings- og mellombalanser og finansregnskaper kan oppbevares på bilde- eller datamedier, forutsatt at de innholdsmessig samsvarer, og at det til enhver tid er mulig å få tilgang til registreringene i oppbevaringsperioden. Dersom bøker og dokumenter går tapt på grunn av en katastrofe eller tyveri i løpet av den lovbestemte oppbevaringsperioden, kan det innen tretti dager fra tapet ble kjent, bes om utstedelse av en tapsattest fra den kompetente domstolen på virksomhetens forretningssted.
Tvister om selskaper og selskapsforhold
Tvister mellom selskapsdeltakere gjelder særlig aksjeoverdragelser, utdeling av utbytte, gyldigheten av generalforsamlingsvedtak, retten til informasjon og innsyn, uttreden og utelukkelse fra selskapet samt selskapets opphør.
Søksmål om opphevelse kan reises mot generalforsamlingsvedtak som strider mot loven, vedtektene eller lojalitetsplikten, innen tre måneder fra vedtaksdatoen ved førsteinstans handelsdomstol på selskapets forretningssted. Denne fristen er i loven ansett som en preklusiv frist. Søksmål kan reises av aksjeeiere som var til stede på møtet, stemte imot og fikk protokollført sin motstemme. I tillegg kan aksjeeiere som hevder at mangler som at innkallingen ikke ble foretatt i samsvar med prosedyren, at sakslisten ikke ble tilstrekkelig kunngjort, at personer uten fullmakt deltok og stemte på møtet, eller at retten til å delta og stemme urettmessig ble hindret, har påvirket vedtaket, reise søksmål uavhengig av om de var til stede på møtet eller stemte imot. Også styret og styremedlemmer som vil bli personlig ansvarlige for gjennomføringen av vedtaket, kan være saksøkere.
For vedtak som opphever eller begrenser aksjeeierens umistelige rettigheter, begrenser retten til informasjon og innsyn utover det som er tillatt ved lov, eller som endrer selskapets grunnleggende struktur eller strider mot bestemmelsene om kapitalbeskyttelse, kan det imidlertid foreligge absolutt ugyldighet (butlan); ugyldighetsgrunnene i loven er ikke uttømmende, og det er ikke fastsatt noen preklusiv frist for slike søksmål. Det må også bemerkes at retten etter anmodning fra selskapet kan kreve sikkerhetsstillelse fra saksøkerne, og at saksøkere i søksmål om opphevelse eller absolutt ugyldighet som er reist i ond tro, kan holdes erstatningsansvarlige for selskapets tap.
Omsetningspapirer og kommersielle søksmål
Loven angir enkeltvis hvilke elementer en veksel, et gjeldsbrev (bono) og en sjekk må inneholde, og et verdipapir som ikke inneholder ett av disse elementene, anses ikke som veksel, gjeldsbrev eller sjekk, med mindre loven fastsetter unntak. Loven utfyller imidlertid visse mangler gjennom en presumsjon: et verdipapir uten angitt forfallsdag anses forfalt ved forevisning, og et verdipapir uten angitt utstedelsessted anses utstedt på stedet angitt ved siden av utstederens navn. At sjekker trykt av utenlandske banker mangler serienummer eller QR-kode, påvirker heller ikke verdipapirets gyldighet. Med andre ord medfører ikke enhver mangel at verdipapiret mister sin karakter av å være et kambialt verdipapir.
Dersom verdipapiret ikke har karakter av å være et kambialt verdipapir, kan den særskilte tvangsfullbyrdelsesformen for kambiale verdipapirer ikke benyttes; tvangsfullbyrdelsesdomstolen kan av eget tiltak (resen) ta hensyn til dette og oppheve tvangsfullbyrdelsen. I et slikt tilfelle kreves fordringen etter de alminnelige reglene; dersom verdipapirets underskrift er erkjent eller det inneholder en gjeldserkjennelse som er bekreftet av en notar, kan det danne grunnlag for den alminnelige tvangsfullbyrdelsesformen. Den egentlige fordelen som går tapt, er imidlertid ikke tvangsfullbyrdelsesformen, men den begrensningen i innsigelser som er særegen for kambialretten: I juridisk teori og praksis legges det til grunn at innsigelser som følger av det underliggende rettsforholdet, kan gjøres gjeldende når verdipapiret mister sin karakter av å være et kambialt verdipapir.
Loven har en særregel for blanke dokumenter: dersom et verdipapir som ikke var fullstendig utfylt da det ble satt i omløp, fylles ut i strid med avtalen mellom partene, kan utstederen ikke gjøre denne innsigelsen gjeldende overfor en godtroende ihendehaver. Den samme regelen gjelder for gjeldsbrev (bono). Det er derfor viktig at et signert verdipapir fylles ut fullstendig.
Krav som følger av negotiable instrumenter, er underlagt andre og kortere foreldelsesfrister enn etter de alminnelige reglene. Fristen varierer etter instrumenttypen, hvilken skyldner kravet rettes mot, og kravets art. En sammenlignende tabell over disse fristene finnes i avsnittet med ofte stilte spørsmål.
Kommersielle saker behandles, uavhengig av sakens verdi, av handelsdomstolen i første instans, og reglene om domstolens saklige kompetanse er ufravikelige av hensyn til offentlig orden. Om en sak skal anses som kommersiell, avgjøres etter to kriterier: Saker som springer ut av forhold knyttet til begge parters kommersielle virksomhet, samt saker som springer ut av forhold som er angitt i loven eller i regelverk som loven viser til, regnes som kommersielle saker uavhengig av om partene er næringsdrivende. Loven gjør et unntak for den sistnevnte gruppen: Saker som springer ut av betalingsanvisninger, deponering og rettigheter knyttet til åndsverk og kunstverk, og som ikke berører noen kommersiell virksomhet, er ikke kommersielle saker. I rettskretser der det ikke finnes en handelsdomstol i første instans, medfører det ikke at det skal avsies en kjennelse om manglende saklig kompetanse dersom den saklige kompetansen ved handelsdomstolen ikke er gjort gjeldende; den alminnelige domstolen i første instans fortsetter behandlingen av saken. Ved handelsdomstoler i første instans behandles enkelte saker og prosessuelle spørsmål av et dommerpanel bestående av en leder og to medlemmer. Tvister som overstiger den beløpsgrensen som er fastsatt i loven, omfattes av dette. Blant sakene og spørsmålene som behandles av panelet uavhengig av sakens verdi, er konkurs, opphevelse og avslutning av konkurs, akkordforhandling og restrukturering; søksmål etter selskaps- og samvirkeretten om ugyldighet og nullitet av generalforsamlingsbeslutninger, ansvarssøksmål mot ledelses- og tilsynsorganer, avsettelse av organer og oppnevning av midlertidige organer, samt søksmål om oppløsning, bortfall og likvidasjon; innsigelser mot voldgiftsklausuler, valg og fraskillelse av voldgiftsdommere, samt søksmål om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsavgjørelser. Tvister som ikke omfattes av de sakene og prosessuelle spørsmålene som er angitt i loven, behandles av én av domstolens dommere. Denne beløpsgrensen forhøyes ved begynnelsen av hvert kalenderår i samsvar med omvurderingssatsen.
Prosessen steg for steg
Hvordan forløper prosessen i en handelstvist?
Fastsettelse av forholdets karakter
Det første trinnet er å fastslå om tvisten er av kommersiell karakter. Denne fastsettelsen påvirker ikke bare hvilken domstol som er kompetent, men også den gjeldende rentesatsen, formen for påkrav, fristene for melding om mangler og hvorvidt mekling er et prosessvilkår.
På dette stadiet gjennomgås kontraktsteksten, fakturaer, forretningsbokføring, kontoutskrifter for løpende mellomværender, handelsregisteroppføringer og eventuell korrespondanse samlet. Det vurderes særskilt om partene er næringsdrivende, og om forholdet anses som kommersielt for begge parter.
I kommersielle saker fastsettes rentesatsen fritt; hvis ingen sats er avtalt i kontrakten, gjelder lovbestemt rente. Den lovbestemte renten beregnes på grunnlag av 80 prosent av diskonteringsrenten som sentralbanken anvendte for kortsiktige kredittransaksjoner den 31 desember foregående år; hvis denne satsen den 30 juni avviker med fem prosentpoeng eller mer fra satsen som gjaldt den 31 desember foregående år, gjelder 80 prosent av den satsen som ble fastsatt den 30 juni i andre halvår. Ved forsinkelsesrente, hvis sentralbankens sats for kortsiktige avanselån den 31 desember foregående år er høyere enn dette beløpet, kan forsinkelsesrente i kommersielle saker kreves etter denne satsen selv uten avtale; hvis forsinkelsesrente ikke er avtalt og avtalte renter overstiger dette beløpet, kan forsinkelsesrenten ikke være lavere enn den avtalte renten. Med mindre annet er avtalt, påløper renter på en kommersiell gjeld fra forfallstidspunktet, og hvis ingen bestemt forfallsdato er fastsatt, fra dagen for påkravet. Sammensatt rente, der renter legges til hovedstolen og det beregnes renter på nytt, kan bare avtales for løpende mellomværender og lånekontrakter av kommersiell karakter for begge parter, for perioder på ikke under tre måneder, og denne bestemmelsen gjelder ikke for parter som ikke er næringsdrivende; renter belastet i strid med disse grensene og bestemmelsene om forbrukerbeskyttelse er uten rettsvirkning. Ettersom satsene kan endres i løpet av året, må beregningen utføres med gjeldende satser.
Varsel og mekling
I kommersielle forhold må et varsel som gjelder å sette en part i mislighold, heve avtalen eller gå fra avtalen, sendes på en av de måtene som er fastsatt i loven. Ettersom virkningen av et varsel som ikke oppfyller formkravene, er omdiskutert, er det viktig hvilken kanal varselet sendes gjennom, og at forkynnelsen av varselet dokumenteres.
I en del kommersielle søksmål er det et vilkår for å kunne reise søksmål at mekling er forsøkt. Dette vilkåret gjelder for krav på et pengebeløp, erstatningskrav, søksmål om opphevelse av innsigelse, negative fastsettelsessøksmål og søksmål om tilbakebetaling. Søksmål som reises uten at vilkåret er oppfylt, avvises på grunn av manglende søksmålsforutsetning. Kommersielle søksmål som faller utenfor de fem nevnte søksmålstypene – for eksempel søksmål om ugyldiggjøring eller oppløsning av generalforsamlingsvedtak – samt krav som ikke gjelder et pengebeløp, omfattes ikke av denne plikten. Dersom partene har inngått en voldgiftsavtale, gjelder heller ikke reglene om mekling som søksmålsforutsetning. Ved krav om midlertidig rettslig beskyttelse, som arrest og midlertidig forføyning, skal meklingsprosessen ikke avventes. Etter at slike avgjørelser er truffet, løper fristene for å reise søksmål ikke mens meklingen pågår. I kommersielle tvister skal mekleren avslutte prosessen innen seks uker fra oppnevningen, med adgang til forlengelse med inntil to uker når det er nødvendig.
Dersom partene kommer til enighet, får avtaledokumentet status som et dokument med virkning som en dom, på én av to måter. Den første er at domstolen påfører dokumentet en tvangsfullbyrdelsespåtegning. Den andre er at dokumentet undertegnes i fellesskap, bortsett fra i tilfeller der loven krever at det innhentes en slik påtegning. I kommersielle tvister får dokumentet virkning som et dokument med virkning som en dom når advokatene og mekleren undertegner det i fellesskap, uten at en slik påtegning er nødvendig. Dersom partene kommer til enighet, kan det ikke reises et nytt søksmål om forholdene som er omfattet av avtalen. Det bør derfor avklares hvilke poster dokumentet omfatter, før det undertegnes.
Prosess for søksmål eller tvangsfullbyrdelse
Avhengig av hvilket dokument fordringen bygger på, benyttes enten tvangsfullbyrdelse eller søksmål. Dersom det foreligger et omsettelig verdipapir, benyttes den særskilte tvangsfullbyrdelsesprosedyren for slike verdipapirer; dersom det foreligger en rettsavgjørelse eller et dokument som har samme virkning som en rettsavgjørelse, benyttes tvangsfullbyrdelse på grunnlag av dette; dersom ingen av disse foreligger, benyttes den alminnelige utleggsprosedyren.
Ved pengekrav kan kreditor begjære midlertidig arrest i skyldnerens eiendeler dersom fordringen ikke er sikret med pant og er forfalt; det kreves ikke at det i tillegg påvises noen faregrunn. Ved krav som ikke er forfalt, kan midlertidig arrest bare begjæres i de tilfellene som er angitt i loven – nemlig dersom skyldneren ikke har et bestemt bosted, eller dersom det foreligger fare for unndragelse av eiendeler, flukt eller uredelige handlinger. Kreditoren som har fått en kjennelse om midlertidig arrest, må begjære iverksettelse innen ti dager fra kjennelsesdatoen, og må dessuten fremsette begjæring om tvangsfullbyrdelse eller reise søksmål innen sju dager etter at arrestet er gjennomført. Når det gjelder en omtvistet gjenstand eller rettighet, kan midlertidig forføyning begjæres dersom det er grunn til å frykte at utøvelsen av retten vil bli vanskeliggjort eller umuliggjort på grunn av en endring i den eksisterende tilstanden, eller at det vil oppstå en ulempe som følge av forsinkelse; den som begjærer forføyningen, må sannsynliggjøre sin rett med hensyn til sakens realitet, og dersom forføyningen er besluttet før søksmål er reist, må hovedsøksmålet reises innen to uker fra datoen da iverksettelse ble begjært.
I kommersielle tvister er handelsbøker, fakturaer og kommersiell korrespondanse bevismidler som benyttes, og loven knytter bevisverdien av disse til nærmere vilkår. For at handelsbøkene skal kunne godtas som bevis, må de være ført fullstendig og i samsvar med loven, åpnings- og avslutningspåtegningene må være foretatt, og oppføringene må bekrefte hverandre. Selv om disse vilkårene er oppfylt, kreves det i tillegg, for at handelsbøkene skal kunne tjene som bevis til fordel for eieren og dennes rettsetterfølgere, at oppføringene i motpartens handelsbøker, som er ført i samsvar med de samme vilkårene, ikke strider mot disse, at motparten ikke fremlegger sine handelsbøker, eller at det motsatte av oppføringene ikke er bevist ved et dokument eller andre avgjørende bevis. Dersom motpartens handelsbøker, som er ført i samsvar med de samme vilkårene, ikke inneholder noen oppføring om det aktuelle forholdet, kan handelsbøkene derimot ikke benyttes til fordel for eieren; oppføringer som er til fordel for og til ulempe for en part, kan heller ikke skilles fra hverandre. Handelsbøker som mangler åpnings- eller avslutningspåtegning, eller hvis oppføringer ikke bekrefter hverandre, utgjør imidlertid bevis mot eieren.
Avgjørelser, rettsmidler og tvangsfullbyrdelse
Fristen for å fremme istinafanke mot avgjørelser fra førsteinstans er som hovedregel to uker, og denne fristen begynner å løpe ved forkynnelse av avgjørelsen i samsvar med prosessreglene; særlige lovbestemmelser om ankefristen gjelder med forbehold; fristen for å fremme temyizanke mot avgjørelser fra regionale ankedomstoler er også to uker fra forkynnelsen. For både istinaf og temyiz gjelder i tillegg beløpsgrenser: beløpene som er fastsatt i loven, forhøyes med revalueringssatsen med virkning fra begynnelsen av hvert kalenderår, og ved anvendelsen av disse grensene tas beløpet på tidspunktet da søksmålet ble reist i betraktning. Mot avgjørelser i saker om ikke-økonomisk erstatning (manevi tazminat) kan det imidlertid fremmes istinafanke uten hensyn til beløp eller verdi. I tilfeller der den regionale ankedomstolen helt eller delvis tar istinafanken til følge og treffer ny avgjørelse i realiteten, er adgangen til temyizanke regulert etter en særskilt regel som følge av endringen foretatt i 2026; i så fall kreves det at den delen av avgjørelsen som er tatt til følge eller forkastet, overstiger beløpsgrensen for istinaf som avgjør om avgjørelsen er endelig, med forbehold for unntakene fastsatt i loven.
Ved fullbyrdelsen av avgjørelsen gjennomføres innkreving, beslag og salg i samsvar med reglene i tvangsfullbyrdelsesretten. Dersom motparten er et selskap, påvirker selskapets økonomiske situasjon, hvorvidt det er under avvikling, og om selskapet er overbelånt eller ikke, innkrevingsmuligheten direkte.
Ansvaret avhenger av selskapstypen
Selskapstyper og ansvar
Aksjeselskap
Et aksjeselskap er bare ansvarlig for sine forpliktelser med sine eiendeler; aksjonærene er kun ansvarlige overfor selskapet med de kapitalandelene de har tegnet seg for. Denne siste passusen er avgjørende: aksjonærens ansvar gjelder overfor selskapet, og selskapets kreditorer kan ikke gå direkte på aksjonæren.
Utenfor de unntak som er fastsatt i loven, kan det vedtektene ikke pålegges aksjeeieren andre forpliktelser enn å yte aksjens pålydende eller den overkurs som overstiger aksjens pålydende verdi. I tilfeller der overdragelse av aksjer er avhengig av selskapets samtykke, kan det likevel i vedtektene fastsettes sekundære forpliktelser som gjentas på bestemte tidspunkter og som ikke består i penger.
Denne regelen om begrenset ansvar gjelder for privatrettslige forpliktelser. Offentlige krav og styremedlemmenes ansvar er underlagt separate regimer og behandles nedenfor. Blant styrets oppgaver som ikke kan overdras eller fraskrives, er melding til retten ved overindebrethet.
Selskap med begrenset ansvar
Også et selskap med begrenset ansvar er ansvarlig for sin gjeld og sine forpliktelser bare med sin egen formue. Deltakerne er ikke ansvarlige for selskapets gjeld, men er bare forpliktet til å betale de tegnede kapitalandelene de har påtatt seg og til å oppfylle tilleggsbetalings- og sideytelsesforpliktelser som er fastsatt i selskapsavtalen. Loven nevner disse to forpliktelsene i samme setning; tilleggsbetaling er ikke et unntak, men en del av deltakerens samlede forpliktelser.
Forpliktelsen til tilleggsbetaling kan fastsettes i selskapsavtalen som et bestemt beløp basert på kapitalandelen, og dette beløpet kan ikke overstige to ganger kapitalandelens pålydende verdi. Forpliktelsen kan bare kreves oppfylt når summen av kapitalen og de lovbestemte fondene ikke dekker tapet, når selskapet uten disse midlene ikke kan fortsette virksomheten på forsvarlig måte, eller når det inntrer en situasjon som er definert i selskapsavtalen og medfører behov for egenkapital; den forfaller ved åpning av konkurs. Dersom selskapet går konkurs innen to år fra datoen da deltakerens uttreden ble registrert, kan også den tidligere deltakeren kreves for å oppfylle forpliktelsen til tilleggsbetaling. Generalforsamlingsvedtak som fastsetter eller øker eksisterende forpliktelser til tilleggsbetaling eller sideytelser, kan bare treffes med samtykke fra samtlige deltakere.
Når det gjelder offentlige krav, er stillingen til en deltaker i et aksjeselskap regulert annerledes enn stillingen til en aksjeeier i et allmennaksjeselskap. Dette skillet behandles også nedenfor.
Næringsdrivende fysisk person
En fysisk person som driver næringsvirksomhet i eget navn, er næringsdrivende og kan slås konkurs for enhver gjeld. Siden virksomheten ikke har status som juridisk person, er den næringsdrivende ansvarlig for virksomhetens gjeld med sin personlige formue.
Å anses som næringsdrivende er ikke begrenset til å drive virksomheten faktisk: Den som kunngjør eller registrerer i Foretaksregisteret at vedkommende har opprettet og åpnet en virksomhet, anses som næringsdrivende selv om virksomheten ennå ikke er satt i drift. Den som driver en næringsvirksomhet i strid med et forbud som følger av lov eller rettsavgjørelse, eller uten nødvendig tillatelse, anses også som næringsdrivende. For å oppnå sitt formål anses også stiftelser og foreninger som driver en næringsvirksomhet, som næringsdrivende. Derimot anses foreninger til allmennyttige formål og stiftelser som bruker mer enn halvparten av inntektene sine på oppgaver av offentlig karakter, ikke selv som næringsdrivende, selv om de driver en næringsvirksomhet.
For en næringsdrivende som har opphørt med næringsvirksomheten, stenges ikke adgangen til konkursforfølgning umiddelbart; det kan iverksettes konkursforfølgning innen ett år fra kunngjøringen.
Ansvarlig selskap og kommandittselskap
I et kollektivselskap er deltakerne ansvarlige for selskapets forpliktelser og gjeld solidarisk og med hele sin formue; en person som trer inn i selskapet, er sammen med de øvrige deltakerne ansvarlig på samme måte for slik gjeld, selv om den er oppstått før inntredelsesdatoen, og avtalevilkår som strider mot disse reglene, er ikke gyldige overfor tredjepersoner.
Ansvaret er likevel trinnvis: for selskapets forpliktelser og gjeld er selskapet ansvarlig i første rekke; for at det skal kunne reises søksmål mot en deltaker eller iverksettes tvangsfullbyrdelse mot vedkommende, må tvangsfullbyrdelsen mot selskapet ha vært resultatløs, eller selskapet må av en eller annen grunn ha opphørt. Heller ikke en dom som bare er avsagt mot selskapet, kan tvangsfullbyrdes overfor deltakerne med mindre disse vilkårene er oppfylt.
I et kommandittselskap er ansvaret for én eller flere av deltakerne ikke begrenset (komplementar), mens de øvriges ansvar er begrenset til en bestemt kapital (kommandittist); komplementarene må være fysiske personer, mens juridiske personer bare kan være kommandittister. Kommandittisten er ansvarlig opp til det beløpet av den tegnede kapitalinnskuddsforpliktelsen som ennå ikke er betalt, og selskapets kreditorer kan ikke henvende seg til kommandittisten med mindre selskapet er opphørt eller tvangsfullbyrdelsen har vært resultatløs. Det finnes lovbestemte unntak fra denne begrensningen: en kommandittist hvis navn inngår i selskapets firma, og en kommandittist som handler på vegne av selskapet som prokurist eller handelsfullmektig uten uttrykkelig å opplyse om dette, anses ansvarlig overfor tredjepersoner på samme måte som en komplementar.
Ved konkurs i et kollektivselskap kan deltakernes personlige kreditorer ikke holde seg til selskapets midler før selskapets kreditorer har fått dekket sine krav. Dersom en deltaker går konkurs uten at selskapet gjør det, tas selskapets kreditorer opp i deltakerens konkursbo med hele sitt krav.
Når det gjelder selskapsdeltakelse
Selskapsdeltakerforhold, ledelse og strukturelle endringer
Selskapsdeltakelse medfører ikke bare en plikt til å skyte inn kapital; den innebærer også lovbestemte rettigheter, hvorav enkelte er knyttet til frister, samt plikter som må oppfylles. Dersom disse rettighetene ikke benyttes i tide, begrenses muligheten til senere å gjøre krav gjeldende, i betydelig grad.
Når det gjelder retten til informasjon og innsyn, har loven regulert aksjeeieren og styremedlemmet hver for seg. Etter aksjeeierens rett skal regnskapet, styrets årsberetning, revisjonsberetningene og forslaget til utbytte holdes tilgjengelig for aksjeeiernes gjennomgang på selskapets hovedkontor og avdelinger minst femten dager før generalforsamlingen; aksjeeieren kan på generalforsamlingen be styret om informasjon om selskapets virksomhet og revisor om hvordan revisjonen er utført og dens resultater. Informasjon kan bare nektes med begrunnelse i at selskapshemmeligheter vil bli avslørt eller at andre selskapsinteresser som skal beskyttes, kan bli skadelidende. Denne retten kan ikke oppheves eller begrenses ved vedtektene eller ved beslutning fra et av selskapets organer; en aksjeeier hvis anmodning forblir ubesvart eller avslås urettmessig, kan innen ti dager etter avslaget henvende seg til tingretten for handelssaker. I et aksjeselskap med begrenset ansvar er deltakerens rett til informasjon og innsyn regulert i en egen bestemmelse.
Styremedlemmets rett til innsyn og undersøkelse er derimot regulert i en egen bestemmelse: hvert medlem kan kreve opplysninger om alle selskapets forretninger og transaksjoner, stille spørsmål og foreta undersøkelser, og disse rettighetene kan ikke begrenses eller oppheves. I siste ledd i samme bestemmelse er prosedyren for innkalling av styret til møte omregulert gjennom setninger som ble tilføyd i 2024: På skriftlig anmodning fra flertallet av medlemmene plikter lederen å innkalle styret til et møte som skal avholdes senest tretti dager etter at anmodningen ble mottatt. Dersom innkalling ikke skjer innen denne fristen, eller lederen eller nestlederen ikke kan nås, kan de som har fremsatt anmodningen, selv foreta innkallingen.
Styrets oppgavefordeling er regulert i en egen bestemmelse; styret velger blant sine medlemmer en leder og minst én nestleder som skal fungere som stedfortreder når lederen ikke er til stede. Ved endringen som ble gjort i denne bestemmelsen i 2024, ble uttrykket «hvert år» fjernet, slik at plikten til å velge lederen og nestlederen på nytt hvert år opphørte. Styrets møte- og beslutningsquorum er derimot regulert i en annen bestemmelse: Med mindre vedtektene inneholder en skjerpende bestemmelse om det motsatte, er styret vedtaksført når flertallet av det samlede antallet styremedlemmer er til stede, og treffer beslutninger med flertallet av de medlemmene som er til stede på møtet.
Overdragelse av aksjer og selskapsandeler er underlagt ulike vilkår avhengig av selskapsformen. I et aksjeselskap kan aksjer registrert på navn overdras uten begrensning, med mindre annet er fastsatt i loven eller vedtektene; vedtektene kan gjøre overdragelsen betinget av selskapets samtykke, og aksjer registrert på navn som ikke er fullt innbetalt, kan etter loven bare overdras med selskapets samtykke. Så lenge samtykke ikke er gitt, forblir eiendomsretten til aksjene og alle rettigheter knyttet til aksjene hos overdrageren; dersom selskapet ikke har avslått samtykke senest tre måneder etter at det mottok anmodningen, eller avslaget er urettmessig, anses samtykke som gitt. I et selskap med begrenset ansvar skal overdragelsen av selskapsandelen og rettshandelen som medfører en forpliktelse til å overdra andelen, foretas skriftlig, og partenes underskrifter skal bekreftes av notarius publicus; med mindre annet er fastsatt i selskapsavtalen, er overdragelsen betinget av samtykke fra generalforsamlingen, og overdragelsen blir gyldig ved dette samtykket. Med mindre selskapsavtalen fastsetter noe annet, kan generalforsamlingen avslå samtykke uten å oppgi grunn; dersom den ikke avslår innen tre måneder etter søknaden, anses samtykke som gitt. Dersom overdragelsen er forbudt eller samtykke er avslått, består andelshaverens rett til å tre ut av selskapet av en berettiget grunn. For registrering av overdragelsen av selskapsandelen skal daglig leder eller styret sende melding til foretaksregisteret; dersom meldingen ikke sendes innen tretti dager, kan den uttredende andelshaveren selv henvende seg til registeret for å få sitt navn slettet.
I et selskap med begrenset ansvar kan selskapsavtalen gi andelshaverne rett til å tre ut; i tillegg kan hver andelshaver reise søksmål med krav om å få tre ut av selskapet når det foreligger berettigede grunner. Når en andelshaver ønsker å tre ut, kan de øvrige andelshaverne slutte seg til uttredelsen innen én måned fra den dagen meldingen kom frem til dem. Når det gjelder uttreden ved tvang, kan selskapsavtalen fastsette grunner for at en andelshaver kan utelukkes ved beslutning fra generalforsamlingen, og andelshaveren kan reise søksmål om ugyldighet innen tre måneder fra utelukkelsesbeslutningen ble meddelt vedkommende gjennom notarius publicus. På selskapets begjæring er det også mulig å få en andelshaver utelukket ved dom på grunnlag av berettigede grunner. Ved Anayasa Mahkemesis avgjørelse av 25/12/2025 ble bestemmelsene som anså det som generalforsamlingens ikke-overførbare kompetanse å bringe saken inn for domstolen for å få en andelshaver utelukket på grunnlag av berettigede grunner, og som knyttet denne beslutningen til et kvalifisert flertall, kjent ugyldige for selskaper med begrenset ansvar med to andelshavere; derfor bør den gjeldende lovteksten kontrolleres særskilt med hensyn til fremgangsmåten i selskaper med to andelshavere; loven har ikke fastsatt noen særskilt frist for søksmål om uttreden og utelukkelse på grunnlag av berettigede grunner. Den uttredende andelshaveren har rett til å kreve et uttredelsesvederlag som tilsvarer den reelle verdien av selskapsandelen; dette vederlaget forfaller når selskapet kan disponere over tilgjengelig egenkapital, andelene kan overdras eller selskapskapitalen er redusert, og den ubetalte delen utgjør et krav mot selskapet som står tilbake for alle kreditorenes krav.
Loven gir aksjeeiere som representerer en bestemt andel av aksjekapitalen, minoritetsrettigheter. Retten til å kreve at generalforsamlingen innkalles og at en sak settes på dagsordenen, tilkommer aksjeeiere som representerer minst en tidel av aksjekapitalen, og i børsnoterte selskaper en tjuendedel; kravet skal fremsettes via notarius publicus, og dersom styret godtar kravet, skal generalforsamlingen innkalles slik at den avholdes senest innen førtifem dager. Dersom kravet avslås eller det ikke gis et positivt svar innen syv virkedager, kan de samme aksjeeierne bringe saken inn for handelsdomstolen, og rettens avgjørelse er endelig. Retten til å kreve at behandlingen av årsregnskapet utsettes med én måned, tilkommer også aksjeeiere som oppfyller de samme tersklene. Når det gjelder særskilt gransking, finnes det to trinn: enhver aksjeeier som tidligere har benyttet sin rett til informasjon eller innsyn, kan kreve at bestemte hendelser klargjøres gjennom en særskilt gransking, selv om saken ikke står på dagsordenen, av generalforsamlingen; dersom generalforsamlingen avslår kravet, kan aksjeeiere som oppfyller de ovennevnte tersklene, eller aksjeeiere hvis aksjers samlede pålydende verdi utgjør minst én million tyrkiske lira, innen tre måneder kreve at retten oppnevner en særskilt gransker. Når det gjelder retten til å innkalle generalforsamlingen og til å sette saker på dagsordenen, kan denne terskelen vedtektsfestes lavere til fordel for aksjeeiere med færre aksjer. Videre kan aksjeeiere som oppfyller de samme tersklene, dersom det foreligger berettigede grunner, reise søksmål om selskapets oppløsning; retten kan i stedet for oppløsning beslutte at de saksøkende aksjeeierne skal tre ut av selskapet mot betaling av aksjenes virkelige verdi, eller beslutte en annen løsning som er egnet etter omstendighetene.
Styremedlemmer og tredjeparter som er tillagt ledelsesoppgaver, er forpliktet til å utføre sine oppgaver med den aktsomhet som kreves av en forsvarlig leder og til å ivareta selskapets interesser i samsvar med redelighetsreglene. Stiftere, styremedlemmer, ledere og likvidatorer er, dersom de ved egen skyld bryter forpliktelser som følger av loven og vedtektene, ansvarlige overfor selskapet, aksjeeierne og selskapets kreditorer for skaden de påfører dem. Det gjelder imidlertid at aksjeeierne bare kan kreve at erstatningen betales til selskapet, og selskapets kreditorer kan fremsette dette kravet bare ved selskapets konkurs. Saksøkeren har bevisbyrden for skyld. I lovens opprinnelige ordlyd sto det at de ansvarlige skulle holdes ansvarlige «med mindre de beviste at de ikke hadde skyld»; denne formuleringen ble fjernet fra teksten ved endringen i 2012 , og ved samme endring ble vilkåret om at forpliktelsen måtte være brutt ved skyld, tilføyd. Ingen kan holdes ansvarlig for lovbrudd, brudd på vedtektene eller misligheter som ligger utenfor vedkommendes kontroll, og denne ansvarsfriheten kan ikke settes til side under henvisning til tilsyns- og aktsomhetsplikten. Organer som i medhold av loven delegerer en oppgave eller myndighet, er ikke ansvarlige for handlinger og beslutninger truffet av den som overtar oppgaven eller myndigheten, med mindre det bevises at de ikke utviste rimelig aktsomhet ved valget av denne. Erstatningskravet foreldes to år etter den dagen saksøkeren fikk kunnskap om skaden og den ansvarlige, og under enhver omstendighet fem år etter den dagen handlingen som forårsaket skaden, fant sted. Dersom handlingen er straffbar og etter den tyrkiske straffeloven er underlagt en lengre foreldelsesfrist for søksmål, gjelder denne fristen også for erstatningssøksmålet. I et tyrkisk selskap av typen limited şirket er daglige ledere og personer som er tillagt ledelsesoppgaver, forpliktet til å utføre sine oppgaver med all nødvendig aktsomhet; dersom selskapet har negativ egenkapital og ikke kan dekke gjelden, er det en udelegerbar oppgave for daglig leder å melde situasjonen til retten, og når det gjelder ansvar, gjelder reglene for et tyrkisk selskap av typen anonim şirket.
Når det gjelder offentlige krav, er deltakerens og den juridiske representantens stilling regulert annerledes enn for privatrettslige forpliktelser. Deltakere i selskaper med begrenset ansvar er direkte ansvarlige i forhold til sine kapitalandeler for offentlige krav som helt eller delvis ikke kan inndrives fra selskapet, eller som det er klart ikke vil kunne inndrives fra selskapet, og kan gjøres til gjenstand for tvangsfullbyrdelse etter bestemmelsene i denne loven. Dersom deltakeren overdrar sin kapitalandel, er både overdrageren og erververen solidarisk ansvarlige for offentlige krav som gjelder tiden før overdragelsen. For aksjeeiere i allmennaksjeselskaper finnes det ingen tilsvarende bestemmelse; forskjellen i reguleringen ligger her. Ansvaret for juridiske representanter skiller derimot ikke mellom selskapsformer: offentlige krav som helt eller delvis ikke kan inndrives fra juridiske personers formue, eller som det er klart ikke vil kunne inndrives derfra, inndrives fra de juridiske representantenes personlige formue. At den juridiske personen har trådt i likvidasjon eller er blitt likvidert, opphever ikke den juridiske representantens ansvar for perioder før datoen for inntreden i likvidasjonen. En representant som betaler, kan kreve regress hos den egentlige offentlige skyldneren. Når det gjelder skattekrav, får også bestemmelsene i Vergi Usul Kanunu anvendelse.
Selskapets økonomiske forverring er regulert trinnvis. Dersom det etter den siste årsbalansen viser seg at halvparten av summen av aksjekapitalen og de lovbestemte fondene er tapt som følge av underskudd, skal styret straks innkalle generalforsamlingen og legge frem de utbedrende tiltakene det finner hensiktsmessige. Dersom denne summen når to tredeler, opphører selskapet automatisk dersom generalforsamlingen, som straks skal innkalles, ikke vedtar å begrense aksjekapitalen til en tredel eller å dekke inn aksjekapitalen. På dette trinnet er rammene for anvendelsen nærmere fastsatt i den relevante forskriften, og forskriften tilføyer et tredje alternativ ved siden av de to alternativene i lovteksten: generalforsamlingen kan vedta kapitalnedsettelse, dekning av aksjekapitalen eller kapitalforhøyelse. Ved kapitalnedsettelse kan aksjekapitalen reduseres ned til minimumskapitalen, forutsatt at minst halvparten av summen av aksjekapitalen og de lovbestemte fondene bevares som egenkapital. Dersom det ikke vedtas ett av disse tiltakene, opphører selskapet automatisk, og likvidasjonen gjennomføres etter de alminnelige bestemmelsene.
Insolvens er den situasjonen der selskapets aktiva ikke dekker gjelden. Dersom det foreligger tegn som gir grunn til mistanke, skal styret utarbeide en mellombalanse som viser aktiva både etter forutsetningen om fortsatt drift og basert på sannsynlige salgspriser. Dersom det viser seg at aktiva ikke er tilstrekkelige til å dekke fordringene, er styret forpliktet til å melde forholdet til handelsdomstolen i første instans (asliye ticaret mahkemesi) og begjære selskapet konkurs. Før det avsies konkurskjennelse, skal det imidlertid ikke avsies konkurskjennelse dersom kreditorene hvis fordringer er tilstrekkelige til å dekke selskapets underskudd og fjerne insolvensen, skriftlig har akseptert at deres fordringer skal ha lavere prioritet enn alle andre kreditorers fordringer, og rettsoppnevnte sakkyndige har bekreftet at denne erklæringen er hensiktsmessig, reell og gyldig. Styret eller enhver kreditor kan sammen med denne konkursbegjæringen eller under konkursbehandlingen også begjære konkordato. Den relevante forskriften fastsetter at selskapene som disse bestemmelsene skal anvendes på, er selskaper av typene anonim şirket, limited şirket og kommandittselskaper med kapital fordelt på aksjer.
I denne beregningen finnes det et unntak som er avgjørende i praksis: I henhold til den midlertidige bestemmelsen i den relevante forskriften kan det frem til 1 januar 2027 ved beregningen av kapitaltap eller insolvens ses bort fra alle kurstap som stammer fra ennå ikke oppfylte forpliktelser i utenlandsk valuta, samt halvparten av summen av utgifter, avskrivninger og personalkostnader knyttet til leieforhold i årene 2020 og 2021. Unntaket er ikke obligatorisk, men valgfritt; disse beløpene føres ikke i regnskapet, men oppgis i noteopplysningene som informasjon. For virksomheter som har tatt opp lån i utenlandsk valuta, kan denne bestemmelsen direkte påvirke vurderingen av insolvens.
Det finnes også en separat og tidsbegrenset forpliktelse knyttet til kapitalbeløpet. Gjennom en midlertidig bestemmelse tilføyd i 2024 ble det fastsatt at selskaper av typene anonim şirket og limited şirket med kapital under det lovbestemte minstebeløpet skal øke kapitalen til disse beløpene innen 31 desember 2026; ellers skal de anses som oppløst. Ved generalforsamlinger som holdes for dette formålet, kreves det ikke quorum for møtet, beslutningene treffes med flertall av de stemmene som er avgitt på møtet, og særrettigheter kan ikke gjøres gjeldende mot disse beslutningene. Det relevante departementet har fått myndighet til å forlenge fristen med ett år om gangen, maksimalt to ganger.
Handelsselskapers fusjon, fisjon og omdanning er regulert under et eget kapittel. Ved omdanning er selskapet som omdannes til den nye selskapsformen en fortsettelse av det tidligere selskapet, og deltakernes selskapsandeler og rettigheter bevares; hvilke selskapsformer det kan skiftes fra og til, er uttømmende angitt i loven. Ved fusjon har deltakerne i det overdragende selskapet rett til å kreve andeler i det overtagende selskapet av en verdi som svarer til deres eksisterende selskapsandeler og rettigheter; det kan fastsettes en utjevning, forutsatt at de tildelte andelenes virkelige verdi ikke overstiger en tidel av denne. Dersom det overtagende selskapet eier alle stemmeberettigede andeler i det overdragende selskapet, eller eier minst nitti prosent av de stemmeberettigede andelene og lovens vilkår for øvrig er oppfylt, kan fusjonen gjennomføres etter den forenklede ordningen; i så fall kan utarbeidelse av fusjonsrapport og fremleggelse av fusjonsavtalen for generalforsamlingens godkjenning være unødvendig.
Loven fastsetter konkrete frister for å beskytte kreditorene. Ved fusjon skal det overtakende selskapet sikre kreditorenes krav dersom de fremsetter krav innen tre måneder fra fusjonen fikk rettsvirkning; selskapene skal informere kreditorene om deres rettigheter gjennom kunngjøringer i Türkiye Ticaret Sicili Gazetesi tre ganger med sju dagers mellomrom og dessuten gjennom kunngjøringer på sine nettsider. Deltakernes ansvar for gjeld i det overdragende selskapet som de var ansvarlige for før fusjonen, fortsetter også etter fusjonen, og disse kravene foreldes tre år etter datoen for kunngjøringen av fusjonsvedtaket. Ved fisjon skal kreditorene innkalles ved kunngjøring på samme måte, og kravene til dem som fremsetter krav innen tre måneder fra datoen for kunngjøringen, skal sikres; dersom selskapet som er tildelt gjelden, ikke oppfyller forpliktelsen, er de øvrige selskapene som deltar i fisjonen, subsidiært solidarisk ansvarlige. Dersom det hevdes at selskapsandelene ikke er tilstrekkelig beskyttet, eller at vederlaget ved uttreden ikke er fastsatt på en passende måte, kan det ved søksmål innen to måneder fra kunngjøringen av vedtaket i Türkiye Ticaret Sicili Gazetesi kreves fastsettelse av et utjevningsbeløp; dette søksmålet påvirker ikke vedtakets gyldighet, og sakskostnadene påhviler det overtakende selskapet. Deltakere som ikke stemte for vedtaket og fikk dette protokollført, kan reise søksmål om ugyldighet innen samme tomånedersfrist; dersom det foreligger en mangel ved behandlingen, gir retten partene en frist til å rette den. Alle personer som på noen måte har deltatt i behandlingen, er ansvarlige overfor selskapene, deltakerne og kreditorene for skader de har voldt ved egen skyld. Tilfellene der en forretningsvirksomhet fusjonerer med et handelsselskap eller omdannes til et handelsselskap, og der et handelsselskap omdannes til en forretningsvirksomhet, er også særskilt regulert. Det er videre fastsatt i det relevante forskriftsrundskrivet at et selskap som har tapt kapital eller er insolvent, kan fusjonere med et selskap som har fritt disponibel nettoformue i et omfang som kan dekke den tapte kapitalen.
Konkurransens grenser
Illojal konkurranse og foretaksnavn
Loven definerer formålet med bestemmelsene om illojal konkurranse som «å sikre ærlig og uforfalsket konkurranse til fordel for alle deltakere». Den fastsetter også et generelt forbud: Villedende handlinger og forretningspraksis, eller handlinger og forretningspraksis i strid med god forretningsskikk, som påvirker forholdet mellom konkurrenter eller mellom leverandører og kunder, er illojale og rettsstridige. Denne reguleringen viser at den beskyttede interessen ikke er begrenset til konkurrentens interesse alene.
Loven regner opp tilfellene av illojal konkurranse i seks punkter og på en eksemplifiserende måte; etter ordlyden er disse «de viktigste tilfellene av illojal konkurranse». Punktene er: reklame og salgsmetoder som strider mot lojalitetsregelen, samt annen rettsstridig atferd — herunder tolv undergrupper som nedvurdering, uriktige eller villedende uttalelser om seg selv, tiltak som fører til forveksling og rettsstridig sammenlignende reklame; å få noen til å bryte eller avslutte en avtale; uberettiget utnyttelse av andres arbeidsprodukter; rettsstridig avsløring av produksjons- og forretningshemmeligheter; manglende overholdelse av arbeidsvilkår; og bruk av transaksjonsvilkår som strider mot lojalitetsregelen. Fordi oppregningen er eksemplifiserende, kan en atferd som ikke står på listen, også utgjøre illojal konkurranse etter den generelle regelen.
Det andre punktet omfatter tre former: å få kunder til å handle i strid med sine eksisterende avtaler; å få tredjepersoners arbeidstakere eller representanter til å handle i strid med sine forpliktelser ved å gi dem ytelser de ikke har krav på; og å få arbeidstakere til å avsløre arbeidsgiverens produksjons- og forretningshemmeligheter.
Den som har fått sine økonomiske interesser skadet på grunn av illojal konkurranse, eller som kan bli utsatt for en slik fare, kan kreve fastsettelse av om handlingen er illojal, forbud mot den illojale konkurransen, fjerning av den faktiske tilstanden som er en følge av den illojale konkurransen — herunder tilintetgjøring av verktøy og varer dersom dette er uunngåelig for å rette uriktige eller villedende uttalelser og hindre krenkelsen —, erstatning for økonomisk tap dersom det foreligger skyld, og oppreisning når vilkårene i loven er oppfylt. Søksmål om fastsettelse, forbud og fjerning av den faktiske tilstanden kan anlegges uten at det kreves skyld; erstatning for økonomisk tap er avhengig av skyld, mens oppreisning i tillegg er avhengig av at personlighetsretten er krenket. Som erstatning for økonomisk tap kan dommeren også tilkjenne et beløp tilsvarende den fordelen saksøkte må antas å kunne ha oppnådd som følge av den illojale konkurransen.
Når det gjelder retten til å reise søksmål, har loven fastsatt tre grupper. Kunder hvis økonomiske interesser er skadet, kan også reise de samme søksmålene, men kan ikke kreve tilintetgjøring av verktøy og varer. Handels- og industrikamre, håndverkskamre, børser og andre yrkes- og næringssammenslutninger som etter sine vedtekter har myndighet til å beskytte medlemmenes økonomiske interesser, samt sivile samfunnsorganisasjoner og institusjoner av offentlig karakter som etter sine vedtekter beskytter forbrukernes økonomiske interesser, kan reise søksmål om fastsettelse, forbud og fjerning av den faktiske tilstanden; de kan ikke kreve erstatning. Dersom den illojale konkurransehandlingen er begått av ansatte eller arbeidstakere mens de utførte arbeidet sitt, kan disse tre søksmålene også reises mot arbeidsgiverne; når det gjelder erstatning, gjelder de alminnelige bestemmelsene.
Når det gjelder søksmålsfristen, har loven fastsatt to frister samtidig: ett år fra den dagen den berettigede parten fikk kunnskap om at disse rettighetene oppsto, og under alle omstendigheter tre år fra rettighetenes oppståen. Loven har karakterisert disse fristene som foreldelsesfrister; fristen blir derfor ikke tatt i betraktning av retten av eget tiltak med mindre saksøkte gjør den gjeldende som innsigelse. Loven fastsetter imidlertid en viktig forlengelse: Dersom handlingen med illojal konkurranse samtidig utgjør en straffbar handling som etter den tyrkiske straffeloven er underlagt en lengre foreldelsesfrist for strafforfølgning, gjelder denne lengre fristen også for sivile søksmål. Det må også tas hensyn til at foreldelsesfrister fastsatt i lover som inneholder handelsrettslige bestemmelser, ikke kan endres ved avtale med mindre loven bestemmer noe annet.
Illojal konkurranse medfører ikke bare sivilrettslig ansvar. De som forsettlig begår en av de handlingene med illojal konkurranse som er oppregnet i loven, straffes med fengsel inntil to år eller bot dersom handlingen ikke utgjør en annen straffbar handling med strengere straff, etter begjæring fra en av dem som har rett til å reise sivilt søksmål. Dersom handlingen er begått i forbindelse med en juridisk persons virksomhet, anvendes straffebestemmelsen på medlemmene eller deltakerne i det organet som handler eller skulle ha handlet på vegne av den juridiske personen.
Når det gjelder foretaksnavn, har loven fastsatt en egen beskyttelse: retten til å bruke et foretaksnavn som er behørig registrert og kunngjort, tilhører bare innehaveren. Dersom navnet brukes av en annen i strid med handelsmessig redelighet, kan rettighetshaveren kreve fastsettelse av situasjonen, forbud mot bruken, at det urettmessig brukte navnet endres i samsvar med loven eller slettes fra registeret dersom det er registrert, at den faktiske situasjonen som er oppstått som følge av inngrepet, bringes til opphør, om nødvendig at midlene og de tilknyttede varene tilintetgjøres, og dersom det foreligger skade, erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade etter graden av skyld. Som økonomisk erstatning kan retten også tilkjenne et beløp som svarer til den fortjenesten som det anses mulig å oppnå som følge av inngrepet. Loven har bare knyttet skyldkravet til erstatningen; i juridisk teori legges det til grunn at krav utenom erstatning kan gjøres gjeldende uten at det kreves skyld. Retten kan også, etter begjæring fra den parten som vinner saken, beslutte at avgjørelsen skal offentliggjøres i avisen. Virksomhetsnavn nyter også godt av de samme beskyttelsesbestemmelsene, forutsatt at de registreres.
Denne beskyttelsen av foretaksnavn er atskilt fra beskyttelsen etter varemerkeregelverket, og de to beskyttelsene kan komme opp samtidig i samme sak. Regelverket om industriell eiendomsrett fastsetter at en varemerkesøknad som inneholder et foretaksnavn som tilhører en annen, skal avslås etter innsigelse fra rettighetshaveren; på den annen side er bruk av et kjennetegn som foretaksnavn eller virksomhetsnavn også blant de brukene som kan forbys av innehaveren av et registrert varemerke. Den samme handlingen kan også aktualisere bestemmelsene om illojal konkurranse.
På steder som Alanya, hvor turisme- og eiendomsvirksomheten er omfattende, er tvister om foretaksnavn, markedsføringsmateriell og innholdet i nettannonser en vanlig form for tvist på dette området. I slike tvister må både reglene om illojal konkurranse og reglene om foretaksnavn og varemerker vurderes samlet. Ved illojal konkurranse har loven dessuten særskilt fastsatt tiltak som opprettholdelse av den eksisterende situasjonen, fjerning av den faktiske tilstanden, forebygging av illojal konkurranse og retting av uriktige eller villedende utsagn.
Utenlandstilknytning
Forretningsforhold med utenlandsk element
At partene befinner seg i forskjellige land, at kapitalen er utenlandsk, eller at en forpliktelse oppstår i utenlandsk valuta, krever ytterligere prosessuelle skritt i forretningsmessige tvister. Dette emnet er avgjørende både i kontraktsfasen før en tvist og etter at en tvist har oppstått.
Selskaper med utenlandsk kapital og utenlandske partnere
Det er som hovedregel mulig for utenlandske fysiske eller juridiske personer å være partnere i et selskap som er stiftet i Tyrkia. I henhold til loven om direkte utenlandske investeringer er utenlandske investorer underlagt likebehandling med innenlandske investorer, og et selskap som er stiftet i Tyrkia, er underlagt tyrkisk rett uavhengig av om partnerne er utenlandske. Loven har omgjort tillatelses- og godkjenningssystemet ved direkte utenlandske investeringer til et meldingssystem; derfor gjelder de alminnelige bestemmelsene ved stiftelse og drift, og tillatelse er ikke hovedregelen, men et unntak etter særlov.
Derimot kan det oppstå begrensninger og en tillatelsesordning i virksomhetsområder der internasjonale avtaler eller særlover bestemmer noe annet. I tillegg gjelder det i henhold til den relevante gjennomføringsforskriften periodiske meldeplikter via det elektroniske systemet: innen én måned etter autorisasjon skal en liste over investorer og partnere meldes, hvert år senest innen utgangen av mai skal virksomhetsopplysningsskjemaet meldes, og ved kapitalforhøyelse eller kapitalnedsettelse samt aksjeoverdragelser skal en oppdatert partnerliste meldes innen én måned.
På steder som Alanya, hvor utenlandsk kapital og virksomheter med utenlandske partnere er konsentrert, påvirker oppfølgingen av disse meldepliktene direkte selskapets risiko for administrative sanksjoner.
Forretningsforetak med hovedsete utenfor Tyrkia registreres gjennom sine filialer i Tyrkia på samme måte som innenlandske forretningsforetak, med forbehold for bestemmelsene i hjemlandets lovgivning om foretaksnavn. Det skal oppnevnes en handelsfullmektig med full myndighet (ticari mümessil) med bopel i Tyrkia for disse filialene.
Erverv av fast eiendom — Tre separate regimer
Når det gjelder erverv av fast eiendom, må tre situasjoner holdes fra hverandre, og å blande dem sammen er en feil som får praktiske konsekvenser.
Selskaper som er etablert i Tyrkia og hvor utenlandsk eierandel er femti prosent eller mer, eller hvor utlendinger har rett til å utpeke eller avsette flertallet av personer med rett til å utøve ledelsesmyndighet, kan erverve eiendomsrett til fast eiendom eller begrensede tinglige rettigheter for å utføre de virksomhetsområder som er angitt i deres vedtekter. Selskaper med utenlandsk kapital som ligger under denne andelen, kan erverve eiendom etter bestemmelsene som gjelder for selskaper med innenlandsk kapital. Handelsselskaper med juridisk person stiftet i utlandet i samsvar med hjemlandets lover kan bare erverve fast eiendom og begrensede tinglige rettigheter innenfor rammen av særlovgivningen. Utenlandske juridiske personer som ikke har denne statusen, kan ikke erverve fast eiendom, og det kan heller ikke stiftes begrensede tinglige rettigheter til fordel for dem. En filial av et utenlandsk selskap i Tyrkia utgjør ikke en egen juridisk person. Ved erverv gjennom filialen legges det derfor til grunn at det regimet selskapet selv er underlagt, kommer til anvendelse.
Når det gjelder pant, inneholder loven en klar bestemmelse: Ved stiftelse av pant i fast eiendom til fordel for utenlandske fysiske personer og forretningsforetak stiftet i utlandet får begrensningene i denne bestemmelsen ikke anvendelse. Ved erverv av eiendomsrett gjennom tvangsrealisering av pantet er situasjonen derimot en annen – fritaket i denne sammenhengen finnes bare i bestemmelsen om selskaper med utenlandsk kapital stiftet i Tyrkia.
For selskaper stiftet i Tyrkia der den utenlandske eierandelen er femti prosent eller mer, har loven i tillegg fastsatt et krav om tillatelse: Erverv av eiendomsrett til fast eiendom i militære forbudssoner, militære sikkerhetssoner og områder som er fastsatt av strategiske grunner, er betinget av tillatelse fra Generalstaben eller de militære kommandoene som Generalstaben bemyndiger, mens erverv i særskilte sikkerhetssoner er betinget av tillatelse fra guvernørens kontor. For utenlandske fysiske personer og forretningsforetak stiftet i utlandet gjelder derimot loven om militære forbudssoner og sikkerhetssoner med sitt eget forbuds- og tillatelsesregime. Denne loven fastsetter et forbud mot utlendingers erverv av fast eiendom i militære forbudssoner av annen grad på land, og åpner for at det ved presidentens beslutning kan innføres forbud eller krav om tillatelse i bestemte områder.
Jurisdiksjon, voldgift og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser
Adgangen til å inngå en vernetingsavtale er bare anerkjent for næringsdrivende og offentlige rettssubjekter, for tvister mellom dem; for at avtalen skal være gyldig, kreves skriftlig form, at det rettsforholdet tvisten springer ut av, er bestemt eller bestemmbart, og at den domstolen som gis kompetanse, angis. Det kan ikke inngås vernetingsavtale om forhold som partene ikke fritt kan råde over, eller i tilfeller med ufravikelig verneting. En avtale om at tvisten skal behandles av en utenlandsk statsdomstol er derimot underlagt et særskilt regime og er mulig i tvister som ikke omfattes av eksklusivt verneting, som har et utenlandsk element og som springer ut av et forpliktelsesforhold; avtalen er gyldig når den bevises ved skriftlig bevis.
Voldgiftsavtalen må inngås i skriftlig form; loven anser et signert dokument, korrespondanse som er utvekslet mellom partene, eller en tekst som er overført til elektronisk medium, som tilstrekkelig for dette vilkåret. Tvister som springer ut av tinglige rettigheter over fast eiendom eller av forhold som ikke er underlagt partenes vilje, egner seg ikke for voldgift. Dersom det foreligger en gyldig voldgiftsklausul, men det likevel er anlagt søksmål for domstolen, må motparten gjøre voldgiftsinnsigelsen gjeldende som en prosessuell innsigelse i tilsvaret; dersom innsigelsen tas til følge, avviser domstolen saken på prosessuelt grunnlag.
Direkte tvangsfullbyrdelse kan ikke innledes i Tyrkia på grunnlag av en utenlandsk domstolsavgjørelse; det må først innhentes en fullbyrdelsesdom (tenfiz) fra en kompetent tyrkisk domstol. Anerkjennelse (tanıma) innebærer at avgjørelsen godtas som endelig bevis eller som rettskraftig avgjørelse; fullbyrdbarhet er derimot avhengig av fullbyrdelsesdom (tenfiz). Gjensidighetsvilkåret som kreves for fullbyrdelsesdom, kreves ikke ved anerkjennelse; dette vilkåret kan oppfylles gjennom en avtale basert på gjensidighet, en lovbestemmelse i vedkommende stat som gjør fullbyrdelse av tyrkiske domstolsavgjørelser mulig, eller faktisk praksis. For utenlandske voldgiftsavgjørelser er det derimot tilstrekkelig for fullbyrdelse at avgjørelsen er rettskraftig og kan tvangsfullbyrdes, eller at den er bindende for partene; den kompetente domstolen er først og fremst tingretten på det stedet partene skriftlig har avtalt. Dersom det ikke finnes en slik avtale, er det tingretten på det stedet i Tyrkia hvor parten som avgjørelsen er rettet mot, har sitt bosted. Dersom parten ikke har bosted der, er vernetinget tingretten på det stedet vedkommende oppholder seg, og dersom heller ikke dette finnes, tingretten på det stedet hvor eiendelene som skal tvangsfullbyrdes, befinner seg. Bestemmelser i internasjonale traktater som Tyrkia er part i, gjelder i tillegg.
Valutareguleringer
Dersom vederlaget i kommersielle avtaler er fastsatt i utenlandsk valuta, avhenger det av om avtalen inneholder en klausul om betaling i samme valuta (aynen ödeme kaydı), hvilken valuta betalingen skal skje i. Dersom en slik klausul ikke finnes, kan skyldneren også betale gjelden i tyrkiske lira etter kursen på betalingsdagen. Dersom det ikke finnes en klausul om betaling i samme valuta, og gjelden ikke betales på forfallsdagen, kan kreditoren kreve at gjelden betales i samme valuta eller i tyrkiske lira etter kursen på forfallsdagen eller på den faktiske betalingsdagen. Dersom det finnes en klausul om betaling i samme valuta, bortfaller begge disse mulighetene. Denne ordningen gjelder også for kommersielle avtaler. For morarente på gjeld i utenlandsk valuta beregnes renten, med mindre en høyere avtalt rente eller forsinkelsesrente er fastsatt i avtalen, etter den høyeste rentesatsen som statlige banker betaler på ettårige innskudd i den aktuelle utenlandske valutaen.
I tillegg finnes det et generelt forbud mot å avtale vederlag i utenlandsk valuta. Personer bosatt i Tyrkia kan, med unntak av tilfeller fastsatt av departementet, i sine innbyrdes avtaler om kjøp og salg av løsøre og fast eiendom, alle former for leie av løsøre og fast eiendom, samt leasing-, arbeids-, tjeneste- og entrepriseavtaler, ikke avtale vederlaget og andre betalingsforpliktelser som følger av disse avtalene i utenlandsk valuta eller indeksert til utenlandsk valuta. Unntakene fra dette generelle forbudet er regulert i den relevante forskriften. Etter forskriften kan det som hovedregel ikke avtales vederlag i utenlandsk valuta eller indeksert til utenlandsk valuta i salgs- og leieavtaler for fast eiendom i Tyrkia, i arbeidsavtaler, i kjøps- og leieavtaler for kjøretøy samt i tjenesteavtaler. Derimot omfattes avtaler om kjøp og leie av løsøre som ikke er kjøretøy, entrepriseavtaler med kostnader i utenlandsk valuta, visse avtaler der personer bosatt i Tyrkia uten statsborgerskapstilknytning til Republikken Tyrkia er kjøper, leietaker eller part, tjenesteavtaler innenfor rammen av eksport og tjenester og virksomhet som gir valutainntekter, visse avtaler om overnattingsanlegg med dokumentasjon fra Kultur- og turismedepartementet, samt arbeids- og tjenesteavtaler der filialer og representasjonskontorer i Tyrkia tilhørende personer bosatt i utlandet, selskaper i Tyrkia der slike personer eier femti prosent eller mer av andelene, eller selskaper i frisoner, er part som arbeidsgiver eller tjenestemottaker, av unntaket.
Grensen for dette siste unntaket er særlig viktig: at et selskap har utenlandsk kapital, gir bare fritak for arbeids- og tjenesteavtaler; det gir ikke fritak for avtaler om salg av fast eiendom, leie av fast eiendom eller kjøretøy. På steder som Alanya, der transaksjonsvolumet i utenlandsk valuta er høyt, kan det at denne forskjellen overses, føre til at avtalevilkåret blir ugyldig og til administrative sanksjoner. Siden reguleringen finnes i sekundærlovgivningen, endres den ofte; den gjeldende teksten må kontrolleres særskilt før hver avtale inngås.
Vurderingskriterier
Vurderingskriterier i kommersielle tvister
Fremgangsmåten i en kommersiell tvist bestemmes ut fra om partene er næringsdrivende, forholdets kommersielle karakter, kontraktsvilkårene, dokumentet kravet bygger på og hvilket stadium tvisten befinner seg på. I denne vurderingen ses kontrakten, fakturaene, oppføringene i forretningsregnskapene, kontoutskriften for det løpende mellomværendet, foretaksregisteroppføringene og fristene som har begynt å løpe, i sammenheng.
I tvister som springer ut av selskapsdeltakelse, vurderes eierandelsstrukturen, selskapsavtalen, generalforsamlingens og styrets beslutninger samt beslutningsdatoene ut fra det konkrete forholdet. I kravstvister fastlegges på samme måte, ut fra det konkrete forholdet, formen på varselet, hvorvidt mekling er et prosessvilkår, og valget mellom tvangsfullbyrdelse og søksmål.
I forhold hvor det finnes en utenlandsk deltaker eller en gjeldsforpliktelse i utenlandsk valuta, vurderes i tillegg vernetings- og voldgiftsklausuler, hvilken lov som skal anvendes, anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser samt begrensningene for å avtale vederlag i utenlandsk valuta. I tilfeller hvor selskapets økonomiske stilling er svekket, er dessuten beregningen av kapitaltap og insolvens, de tilknyttede meldepliktene, de tidsbestemte forpliktelsene knyttet til kapitalbeløpet og alternativene for strukturelle endringer av særlig betydning.
I konkrete tvister avhenger den juridiske vurderingen av kontraktens og omstendighetene i sakens særtrekk.
Blant områdene der kontoret er virksomt, er tvister som springer ut av handelsretten. For å be om en samtale kan du nå oss via kontaktsiden.
Vanlige spørsmål
Ofte stilte spørsmål
Er det obligatorisk å benytte mekling i en kommersiell sak?
I en del handelssaker er dette obligatorisk. Mekling som prosessvilkår gjelder for pengekrav, erstatningskrav, søksmål om opphevelse av innsigelse, søksmål om negativ fastsettelse og søksmål om tilbakebetaling når saken gjelder et pengebeløp; en sak som reises uten at dette vilkåret er oppfylt, avvises på grunn av manglende prosessvilkår. Handelssaker som ikke omfattes av de fem oppregnede søksmålstypene — som søksmål om ugyldiggjøring av generalforsamlingsvedtak, oppløsning eller utelukkelse av en deltaker — samt krav som ikke gjelder et pengebeløp, faller utenfor virkeområdet. Disse bestemmelsene får heller ikke anvendelse dersom partene har inngått en voldgiftsavtale. Det er ikke nødvendig å avvente meklingsprosessen ved begjæring om arrest eller midlertidig forføyning. I handelstvister skal mekleren avslutte behandlingen innen seks uker; i obligatoriske tilfeller kan fristen forlenges med inntil to uker. Dersom partene kommer til enighet, får dokumentet virkning som et tvangsgrunnlag enten ved at det innhentes en påtegning om at dokumentet kan tvangsfullbyrdes, eller ved at advokatene og mekleren i handelstvister undertegner dokumentet sammen; det kan ikke reises en separat sak om forholdene partene har kommet til enighet om.
Hvor lang tid har jeg på å melde fra om at varen jeg mottok, var mangelfull?
Ved kommersielt kjøp mellom næringsdrivende løper fristene etter dagberegning og er kortere enn etter de alminnelige bestemmelsene. Dersom mangelen er åpenbar ved leveringen, må den varsles til selgeren innen to dager. Dersom den ikke er åpenbar, plikter kjøperen etter at varen er mottatt å undersøke den eller la den undersøke innen åtte dager, og dersom mangelen viser seg ved denne undersøkelsen, må varselet gis innen samme frist; det vil si at de åtte dagene løper fra leveringen, ikke fra det tidspunkt mangelen viser seg. For skjulte mangler som ikke kan oppdages ved en vanlig gjennomgang, kreves det imidlertid at det gis melding umiddelbart når mangelen senere blir kjent. Dersom disse pliktene ikke oppfylles, anses det solgte som godtatt. Dersom selgeren derimot har fortiet mangelen med grov uaktsomhet, tas innvendinger om at varsel ikke ble gitt i tide, og om at foreldelsesfristen er utløpt, ikke til følge. I forhold der kjøperen er forbruker, gjelder ikke dette regimet; forbrukerlovgivningens egne frister og bevisordning gjelder.
Hvis jeg ikke gjør innsigelse mot fakturaen, anses jeg da for å ha godtatt gjelden?
Den som mottar fakturaen, anses å ha akseptert innholdet dersom vedkommende ikke protesterer mot fakturaens innhold innen åtte dager fra mottaksdatoen. Dette resultatet gjelder fakturaens innhold; det betyr ikke at fakturaen alene stifter gjelden eller avtalen, ettersom fakturaen bygger på det underliggende rettsforholdet. Loven har ikke fastsatt noen bestemt form for protesten; likevel er det viktig at det i ettertid kan bevises at protest ble fremsatt og på hvilken dato. Bekreftelsesbrev som stadfester innholdet i avtaler inngått muntlig eller elektronisk, er også underlagt den samme åttedagersfristen. Derimot er protest mot en løpende kontos saldo noe annet: der er fristen én måned, og loven foreskriver at protesten skal fremsettes via notarius publicus, rekommandert brev, telegram eller et skriv med sikker elektronisk signatur.
Kan jeg bli ansvarlig for selskapets gjeld som selskapsdeltaker?
Dette avhenger av selskapets type og gjeldsforholdets art. I tyrkiske selskapsformer som kalles anonim şirket og limited şirket, er deltakerne ikke ansvarlige for selskapets gjeld, men plikter å betale den tegnede kapitalandelen. I anonim şirket kan det i vedtektene, dersom det er fastsatt der, i tillegg til dette pålegges overkurs ut over aksjens pålydende verdi, og i tilfeller hvor aksjeoverdragelser er betinget av selskapets samtykke, sekundære forpliktelser som gjentas på bestemte tidspunkter og som ikke har penger som gjenstand; i limited şirket kan det derimot pålegges tilleggsbetalinger og sideytelsesforpliktelser dersom det er fastsatt i selskapsavtalen. I kollektivt selskap og for komplementaren i kommandittselskap oppstår ansvaret med hele formuen og solidarisk; det er likevel trinnvis — i første rekke er selskapet ansvarlig, og for at det skal kunne rettes krav mot deltakeren, må tvangsfullbyrdelse mot selskapet ha vært fruktesløs eller selskapet være oppløst. I et enkeltpersonforetak finnes det ingen juridisk person, og innehaveren er derfor ansvarlig med sin personlige formue. For offentlige krav er situasjonen en annen: deltakere i limited şirket er direkte ansvarlige i forhold til sine kapitalandeler for offentlige krav som ikke kan eller ikke vil kunne inndrives fra selskapet, og for aksjonærer i anonim şirket finnes det ingen tilsvarende bestemmelse. Lovbestemte representanter er derimot ansvarlige med sin personlige formue for offentlig gjeld etter samme regler for begge selskapsformer.
Finnes det en frist for å få generalforsamlingens beslutning kjent ugyldig?
Søksmål om ugyldiggjøring må reises innen tre måneder fra avgjørelsens dato ved den tyrkiske handelsdomstolen i første instans (asliye ticaret mahkemesi) på stedet der selskapet har sitt hovedkontor, og denne fristen er i loven karakterisert som en preklusjonsfrist. Søksmålet kan reises av aksjeeiere som var til stede på møtet, stemte imot og fikk sin motstand protokollført. Det er ikke i alle tilfeller et vilkår å ha stemt imot: aksjeeiere som gjør gjeldende at uregelmessigheter som at innkallingen ikke ble gjort i samsvar med fremgangsmåten, at dagsordenen ikke ble kunngjort på forsvarlig måte, at uvedkommende stemte eller at stemmeretten ble urettmessig hindret, har hatt betydning for avgjørelsen, kan reise søksmål uavhengig av om de var til stede på møtet. Også styret og de medlemmene hvis gjennomføring av avgjørelsen vil medføre personlig ansvar, kan reise søksmål. I de tilfellene loven regner opp, er avgjørelsen underlagt nullitet (butlan), og det er ikke fastsatt noen preklusjonsfrist for slike søksmål. Siden loven regner opp nullitetstilfellene med forbeholdet «særlig», er denne oppregningen ikke uttømmende. Det må også tas i betraktning at retten kan kreve sikkerhet av saksøkerne, og at saksøkerne ved søksmål som er anlagt i ond tro, kan holdes ansvarlige for selskapets tap.
Er gjeldsbrevet jeg har, foreldet?
Foreldelse av omsetningspapirer varierer etter papirets type, hvilken debitor kravet rettes mot, og kravets art; starttidspunktet er også forskjellig i hvert enkelt forhold. Det som oftest blandes sammen, er at utstederen av et gjeldsbrev er ansvarlig på samme måte som akseptanten av en trukket veksel, og at innehaverens frist overfor utstederen derfor er tre år, ikke ett år.
| Forhold | Veksel | Gjeldsbrev | Sjekk |
|---|---|---|---|
| Innehaver → akseptant eller utsteder av gjeldsbrevet | 3 år fra forfall | 3 år fra forfall | 3 år fra utløpet av presentasjonsfristen |
| Innehaver → endossenter og utsteder av vekselen | 1 år, fra protestdatoen eller, dersom vekselen har påtegningen «gidersiz iade», fra forfallsdatoen | 1 år, samme grunnlag | 3 år fra utløpet av presentasjonsfristen |
| Regress mellom skyldnere | 6 måneder, fra datoen for betaling eller fra datoen da søksmål ble rettet mot vedkommende | 6 måned, samme grunnlag | 3 år, samme grunnlag |
Foreldelse avbrytes ved at det reises sak, fremsettes en begjæring om tvangsfullbyrdelse, søksmålet meddeles eller kravet meldes til konkursboet, og avbrytelsen får bare virkning overfor den personen som avbrytelsen gjelder. For sjekker begynner presentasjonsfristen dagen etter den påførte utstedelsesdatoen. Dersom sjekken skal betales på utstedelsesstedet, er fristen ti dager; dersom den skal betales et annet sted, er den én måned, og dersom den skal betales på et annet kontinent, er den tre måneder. Videre er det frem til 31 desember 2028 dato ugyldig å presentere en sjekk for banken til betaling før den påførte utstedelsesdatoen. Dette påvirker direkte det faktiske starttidspunktet for presentasjonsfristen og dermed foreldelsesfristen for sjekken. Det skal også tas i betraktning at disse fristene, som er fastsatt i lover med handelsrettslige bestemmelser, ikke kan endres ved avtale med mindre loven bestemmer noe annet.
Hva skjer ved en sjekk uten dekning?
Dersom en sjekk blir avvist på grunn av manglende dekning, er det en forutsetning for at straffansvar skal oppstå at sjekken fremlegges for banken innen den lovbestemte fremleggelsesfristen i samsvar med utstedelsesdatoen på sjekken og registreres som «manglende dekning». Når disse vilkårene er oppfylt, idømmes den som har forårsaket registreringen av manglende dekning, etter klage fra innehaveren, en strafferettslig bot samt forbud mot å utstede sjekker og åpne sjekkkonto; det er med andre ord ikke fastsatt noen direkte fengselsstraff. Derimot omgjøres en ubetalt strafferettslig bot direkte til fengselsstraff, og bestemmelsene om forhåndsbetaling, forlik og utsettelse av kunngjøringen av dommen får ikke anvendelse på denne lovovertredelsen. Dersom beløpet på den sjekken som er avvist på grunn av manglende dekning, betales med renter, kan bestemmelsene om frivillig anger komme til anvendelse. Sakens tvangsfullbyrdelsesaspekt behandles særskilt på siden om tvangsfullbyrdelse og konkurs, og strafferettsaspektet på siden om strafferett.
Selskapets kapital er under minstebeløpet – hva må jeg gjøre?
Med en midlertidig bestemmelse som ble tilføyd loven i 2024, ble det fastsatt at aksjeselskaper og selskaper med begrenset ansvar hvis kapital er lavere enn det lovbestemte minstebeløpet, skal øke kapitalen til disse beløpene innen 31 desember 2026; ellers skal de anses som oppløst. Ved generalforsamlinger som holdes for dette formålet, kreves det ikke quorum; beslutninger treffes med flertall av de stemmene som er avgitt på møtet, og det kan ikke utøves noen særrett mot disse beslutningene. Vedkommende departement er gitt myndighet til å forlenge fristen med ett år om gangen, maksimalt to ganger. I tillegg gjelder en egen trinnvis ordning dersom selskapets økonomiske situasjon er forverret: Dersom halvparten av summen av kapitalen og de lovbestemte reservefondene ikke lenger er dekket, skal generalforsamlingen straks innkalles og foreslå tiltak for å bedre situasjonen; dersom andelen når to tredjedeler, må generalforsamlingen beslutte én av følgende løsninger: kapitalnedsettelse, gjenoppretting av kapitalen eller kapitalforhøyelse. I motsatt fall oppløses selskapet automatisk. Ved overhengende insolvens er styret forpliktet til å utarbeide en mellombalanse og, om nødvendig, melde fra til retten og begjære selskapet konkurs; denne meldingen er en av styrets oppgaver som ikke kan delegeres.
Opplysningene på denne siden er kun ment som generell informasjon og utgjør ikke en juridisk vurdering eller rådgivning. Ettersom vilkårene i hver enkelt sak er forskjellige, må den juridiske vurderingen gjøres særskilt for den enkelte sak.
Informasjonen på siden er publisert innenfor rammen av Türkiye Barolar Birliği Reklam Yasağı Yönetmeliği, med det formål å gi informasjon om områdene kontoret arbeider innen, uten å innebære spesialisering; den har ikke til formål å skaffe oppdrag.
Det at denne siden vises, eller at det tas kontakt via lenkene eller kontaktinformasjonen på siden, betyr ikke at det er etablert et representasjonsforhold mellom advokaten og den som henvender seg, og betyr ikke at oppdraget er akseptert.
Informasjonen og fristene på siden er utarbeidet i samsvar med lovgivningen som gjaldt per 4 september 2026. Siden lovgivningen kan endres, skal fristberegningen uansett gjøres på grunnlag av gjeldende lovtekst.
Den juridiske fremgangsmåten i kommersielle tvister kan variere ut fra hvilken karakter forholdet mellom partene har, kontraktsbestemmelsene, de kommersielle registrene og de foreliggende dokumentene. Derfor er det viktig å vurdere rettsforholdet korrekt allerede ved tvistens begynnelse, følge de kommersielle og prosessuelle fristene og fastsette riktig fremgangsmåte for å bringe saken inn.
Merve Kartal
Advokat