Arveadvokat i Alanya og arverett

Tvister i arveretten består ofte ikke av bare ett krav. Fastsettelse av arvinger og dødsbo, aksept eller avslag på arv, beskyttelse av pliktdelsarv, gyldigheten av testamenter og fordeling av fast eiendom i boet kan oppstå i sammenheng. Enkelte av disse kravene bortfaller dersom de ikke fremsettes innen lovbestemte frister.

At personer fra ulike land erverver fast eiendom og bosetter seg i Alanya, har ført til at et internasjonalt element er blitt vanlig i arvesaker. Arvinger bosatt i utlandet, avdøde med utenlandsk statsborgerskap, dokumenter utstedt i utlandet og formuesgoder i ulike land er forhold som må vurderes særskilt i slike saker.

På denne siden forklares hovedtrekkene ved vanlige tvister i arveretten, de sentrale fasene i prosessen, dødsdisposisjoner og prinsippene for arvesaker med et internasjonalt element. Ettersom forholdene i hver tvist er forskjellige, må den rettslige vurderingen foretas på grunnlag av den konkrete saken.

Sentrale rettsområder

De viktigste tvistene innen arveretten

Krav som følger av arveretten, bygger på ulike rettslige grunnlag, er underlagt ulike frister og behandles i ulike domstoler. Krav om fastsettelse av dødsboet og krav om vern av pliktdelsarven eller om at en disposisjon skal kjennes ugyldig, er ikke underlagt samme saksbehandlingsregler.

Arveattest og fastsettelse av dødsboet

Arvebevis er dokumentet som viser hvem arvingene er og deres arveandeler. For spørsmål om dokumentet skal hentes fra notarius publicus eller fra domstolen, i hvilke tilfeller notaren ikke kan utstede dokumentet, og hvordan man kan bestride dokumentet, se siden hvordan man får arvebevis (veraset ilamı, mirasçılık belgesi).

Andelene som er angitt i dokumentet, følger av lovens arvegangsordning. For slektninger i rett opp- eller nedstigende linje legges det til grunn tre arveklasser: første klasse er arvelaterens etterkommere, andre klasse er arvelaterens foreldre og deres etterkommere dersom arvelateren ikke har etterkommere, og tredje klasse er besteforeldrene og deres etterkommere dersom ingen av disse finnes. Gjenlevende ektefelle mottar en andel i henhold til den klassen vedkommende arver sammen med: en fjerdedel av arven dersom ektefellen arver sammen med etterkommere, halvparten sammen med foreldreklassen og tre fjerdedeler sammen med besteforeldrene og deres barn. Dersom ingen av disse finnes, tilfaller hele arven ektefellen. Dersom en person dør uten å etterlate seg arvinger, går arven over til staten.

Fastsettelsen av omfanget av dødsboet er en separat fase. Både fast eiendom, bankkontoer, kjøretøy, selskapsandeler og fordringer, så vel som arvelaterens gjeld, tas i betraktning ved vurderingen av boet. Selv om prosedyrer for å fastslå boets innhold gir arvingene mulighet til å få klarlagt omfanget av formuesmassen, løser de i seg selv ikke eierkonflikter knyttet til boet.

Saklig arvelodd og tenkis

Visse gaver eller testamentariske disposisjoner som arvelateren foretar i levende live, kan krenke tvangsarveloddene som loven gir enkelte arvinger. Arvinger med tvangsarvelodd er livsarvinger, foreldre og lengstlevende ektefelle; søsknenes tvangsarvelodd ble opphevet i 2007. Dersom det ikke finnes arvinger med tvangsarvelodd, kan arvelateren foreta testamentariske disposisjoner over hele sin formue.

Tvangsarveloddet er en i loven angitt andel av den legale arveandelen: for livsarvinger halvparten av den legale arveandelen, for hver av foreldrene en fjerdedel, og for lengstlevende ektefelle hele den legale arveandelen når vedkommende arver sammen med livsarvinger eller foreldre, ellers tre fjerdedeler. En arvelater som har livsarvinger, foreldre eller ektefelle som arvinger, kan bare foreta testamentariske disposisjoner over den delen av arven som faller utenfor tvangsarveloddene.

Ikke enhver gave er gjenstand for reduksjon. Loven oppregner uttømmende hvilke gaver foretatt i levende live som kan reduseres, og unntar gaver som er gitt i samsvar med sedvane i løpet av det siste året før dødsfallet.

Retten til å reise søksmål om reduksjon faller bort ett år etter den dagen arvingen fikk kunnskap om at pliktdelen var krenket, og under enhver omstendighet ti år etter at testamentet ble åpnet når det gjelder testamenter, og etter arvefallet når det gjelder andre disposisjoner. Selv om disse fristene er utløpt, kan kravet om reduksjon alltid gjøres gjeldende som innsigelse. For pliktdelenes andeler og en trinnvis gjennomgang av hvordan beregningen gjøres, kan man se siden hvordan pliktdelen beregnes.

Muris-muvaza og annullering av tinglyst hjemmel

Påstanden om at arvelateren, for å unndra formue fra arvingene, har overført en fast eiendom som vedkommende i realiteten ønsket å gi i gave, under dekke av en annen transaksjon, for eksempel et kjøp eller en avtale om livsvarig omsorg, vurderes i praksis som et spørsmål om muris-muvaza.

I denne vurderingen foretar Yargıtay en samlet vurdering av forhold som skikk og sedvane i landet og regionen, samfunnsmessige tendenser, hendelsesforløpets naturlige gang, hvorvidt arvelateren hadde en berettiget og rimelig grunn til å inngå avtalen, om saksøkte hadde økonomisk evne til å kjøpe, forskjellen mellom salgssummen og den reelle verdien på avtaletidspunktet samt det mellommenneskelige forholdet mellom partene og arvelateren. Andelen av den overførte eiendommen utgjør av arvelaterens samlede formue kan også være avgjørende i praksis. At arvelateren mens vedkommende levde, hadde foretatt en akseptabel fordeling som ivaretok balansen mellom rettighetene og omfattet alle arvingene, er derimot et moment som taler for at det ikke forelå noen hensikt om å unndra formue fra arvingene.

Dette søksmålet kan reises av alle arvinger hvis arverett er krenket, enten de har krav på pliktdelsarv (saklı pay) eller ikke. Ettersom det ikke foreligger obligatorisk prosessfellesskap mellom arvingene, kan hver arving alene, i samsvar med sin egen arveandel, fremsette krav om annullering av tinglyst hjemmel og registrering. Den som på lovlig måte har frasagt seg arven, kan derimot ikke reise dette søksmålet.

Skifte av arv og oppløsning av sameie

Når det finnes flere arvinger, oppstår det ved arvens overgang et sameie mellom arvingene som omfatter alle rettighetene og forpliktelsene i boet, og som består frem til skiftet. Arvingene eier boet i fellesskap og råder sammen over rettighetene knyttet til boet; ved forvaltnings- og disposisjonshandlinger kreves det som hovedregel enstemmighet.

Arvingene kan avtale skiftet; skifteavtalens gyldighet er avhengig av at den inngås skriftlig, og det kreves ikke noen særskilt form for skifteavtaler som omfatter fast eiendom. Derimot må en avtale om overdragelse av en arvings arveandel til en tredjeperson opprettes av notarius.

Dersom det ikke oppnås enighet, kan man gå veien om skifte av arven eller, avhengig av omstendighetene, oppløsning av sameiet. I tilfeller der kravet om enstemmighet blokkerer prosessen, kan én av arvingene også kreve at sameiet uten ideelle andeler i hele eller deler av eiendelene som inngår i boet, omdannes til sameie med ideelle andeler.

I tilfeller der en eiendom ikke kan deles i naturalia, kan deling ved salg komme på tale. For informasjon om hvem søksmålet skal rettes mot, rekkefølgen mellom deling i naturalia og salg, den første auksjonen som siden 31 juli 2026 kun har vært avholdt mellom arvinger, samt den obligatoriske meklingen før søksmål, se siden om søksmål om opphevelse av sameie.

Prosessen steg for steg

Hvordan foregår arveprosessen?

Fastsettelse av arvinger og dødsboet

Ved starten av prosessen undersøkes arvingene gjennom folkeregisteropplysninger, mens boets omfang kartlegges gjennom opplysninger fra grunnboken, banker og andre registre. Det er viktig å fastslå om arvelateren har gjeld eller pågående rettsforhold, særlig for å kunne vurdere alternativer som å avslå arven og å få utarbeidet en offentlig arvefortegnelse.

På dette stadiet gjelder en særskilt prosedyre dersom det foreligger et testament. Ethvert testament som kommer for dagen etter arvelaterens død, skal straks overleveres til dommeren ved den tyrkiske sulh hukuk-domstolen, uavhengig av om testamentet er gyldig. Den som har opprettet testamentet, oppbevarer det, på annen måte har fått det i sin besittelse, eller finner det blant den avdødes eiendeler, er forpliktet til å oppfylle denne plikten så snart vedkommende får kjennskap til dødsfallet, og er ellers ansvarlig for skade som oppstår som følge av dette. Testamentet skal, uavhengig av om det er gyldig, åpnes av dommeren ved sulh hukuk-domstolen på arvelaterens bosted innen én måned fra overleveringen og leses opp for de berørte. Hver person som har arverett, skal for boets regning få forkynt en bekreftet kopi av de delene av testamentet som gjelder vedkommende. For personer hvis oppholdssted er ukjent, skjer forkynnelsen ved kunngjøring. Åpningen av testamentet, som er utgangspunktet for den tiårige preklusive fristen for søksmål om testamentets ugyldighet og reduksjon av testamentariske disposisjoner, betegner nettopp denne prosedyren.

Arvens overgang, avslag og offentlig arvefortegnelse

Arven går ved lov over til arvingene ved arvelaterens død; arvingene trenger ikke å avgi en særskilt erklæring om at de aksepterer arven. Likevel kan både legale og testamentariske arvinger avslå arven på de vilkårene som er fastsatt i loven.

For dette gjelder en frist på tre måneder. For når fristen begynner å løpe, og hvor og i hvilken form erklæringen om avkall skal avgis, se siden hvordan man gir avkall på arv.

I tilfeller hvor arvens faktiske aktiva og passiva er ukjente, kan en arving som har rett til å avslå arven, kreve at det utarbeides en offisiell boopptegnelse. Kravet må fremsettes innen én måned etter fremgangsmåten som gjelder for avslag på arv; et krav fra én av arvingene har også virkning for de øvrige. Så lenge den offisielle boopptegnelsen utarbeides, kan det ikke gjennomføres tvangsfullbyrdelse for arvelaterens gjeld, og foreldelsesfristen løper ikke i denne perioden. Bortsett fra i hastetilfeller kan pågående søksmål ikke fortsette, og nye søksmål kan ikke reises.

Etter at boopptegnelsen er fullført, kan arvingen velge mellom å avslå arven, kreve offentlig avvikling av boet, akseptere arven på grunnlag av boopptegnelsen eller akseptere den ubetinget. En arving som ikke avgir erklæring innen fristen på dette stadiet, anses for å ha akseptert arven på grunnlag av boopptegnelsen.

Ved aksept på grunnlag av boopptegnelsen går som hovedregel bare gjeld som er oppført i boopptegnelsen, over på arvingen. Begrensningen gjelder imidlertid gjeldens omfang, ikke hvilke midler som hefter: arvingen er ansvarlig for den oppførte gjelden både med boets eiendeler og med sin egen formue. For en arving som ønsker å unngå ethvert ansvar for boets gjeld, er riktig fremgangsmåte ikke aksept på grunnlag av boopptegnelsen, men offentlig avvikling av boet eller avslag på arven. Ved offentlig avvikling av boet er arvingene ikke ansvarlige for boets gjeld. Denne fremgangsmåten er imidlertid ikke tilgjengelig i alle saker: Et krav om offentlig avvikling av boet tas ikke til følge dersom én av medarvingene har akseptert arven.

Deling, mekling og søksmålsfasen

Hvis arvingene kan komme til enighet, kan det utarbeides en avtale om deling av arven. Dersom det ikke oppnås enighet, kan det, avhengig av tvistens art, bli aktuelt med ulike rettslige fremgangsmåter, som deling av arven, oppløsning av sameiet, reduksjon av testamentariske disposisjoner (tenkis), ugyldiggjøring og registrering av hjemmel på grunn av arvelaterens skinntransaksjoner (muris muvazaası), eller ugyldiggjøring av en dødsdisposisjon.

I tvister om deling av løsøre og fast eiendom samt om oppløsning av sameie er det et prosessforutsetningsvilkår for å reise søksmål at det først er benyttet mekling. Krav om reduksjon av testamentariske disposisjoner (tenkis), ugyldiggjøring og registrering av hjemmel på grunn av arvelaterens skinntransaksjoner (muris muvazaası), ugyldiggjøring av dødsdisposisjoner og utstedelse av arveattest er derimot ikke underlagt dette vilkåret. Dersom det oppnås enighet gjennom meklingen, er det obligatorisk å innhente en fullbyrdbarhetspåtegning (icra edilebilirlik şerhi) for avtaledokumentet som utarbeides. Når avtaledokumentet gjelder overføring av fast eiendom, kan det etter at påtegningen er gitt, kreves direkte registrering hos tinglysingsmyndigheten.

Når det gjelder saklig kompetanse, hører oppløsning av sameie ved dom og deling av dødsbo, arvebevis, bevaringstiltak for dødsbo og erklæring om avkall på arv under tyrkisk sivil forliksdomstol. Søksmål om avkortning av disposisjoner, sletting av tinglyst hjemmel og ny tinglysing på grunn av arvelaterens proformaavtale, ugyldighet av testament og krav om gjenvinning på grunn av arv behandles derimot ved sivil førsteinstansdomstol. Når det gjelder stedlig kompetanse, er det også et skille: I saker om deling av dødsbo, ugyldighet av dødsdisposisjoner og søksmål om avkortning er domstolen på arvelaterens siste bosted utelukkende kompetent, mens i saker om sletting av tinglyst hjemmel og ny tinglysing som gjelder fast eiendom og oppløsning av sameie ved dom er domstolen der eiendommen ligger utelukkende kompetent. Den utelukkende kompetansen til domstolen på siste bosted er ikke begrenset til de oppregnede sakstypene; den omfatter også ugyldighet av delingsavtale, krav om gjenvinning på grunn av arv og saker mellom arvinger som følger av forvaltningen av dødsbo, samt alle saker som reises mot arvinger frem til endelig deling av dødsbo.

Disse reglene fører konkret til følgende resultat: Arvelaterens siste bosted var Alanya, og søksmål om skifte, reduksjon av testamentariske disposisjoner og ugyldigkjennelse av dødsdisposisjoner behandles ved domstolene i Alanya. Dersom en fast eiendom ligger innenfor Alanyas grenser, har domstolene på samme sted også eksklusiv stedlig kompetanse i saker om sletting og registrering av skjøte samt oppløsning av sameie.

Under saksbehandlingen kan bevis som grunnboks- og bankregistre, dokumenter mellom partene, vitneforklaringer, sakkyndige vurderinger og, om nødvendig, åstedsbefaring vurderes.

Arveoverføring og skattebehandling

Etter at arveattesten er innhentet, kan fast eiendom som inngår i dødsboet, registreres på arvingenes navn. Registrering av overføringen gjennomføres uten å avvente utligningen av arve- og overføringsskatten; på dette stadiet kreves det ikke en skatteoppgjørsattest fra skattekontoret. Senest innen femten dager fra registreringsdatoen må resultatet meldes til det relevante skattekontoret. For salg eller gaveoverføring av eiendommen, eller stiftelse av en tinglig rettighet i den, etter overføringen kreves det derimot at skatten er fullt innbetalt; tinglysingsmyndighetene kan ikke gjennomføre overførings- eller avhendingsforretninger uten en skatteoppgjørsattest utstedt av skattekontoret.

Loven har ikke anvendt denne regelen strengt. Dersom skattyteren stiller sikkerhet av den typen som er angitt i lov nr. 6183 for den påløpte skatten, kan det tillates at en del av eller hele de arvede eiendommene overføres og avhendes. Denne muligheten kan utgjøre et alternativ til å betale hele skatten på forskudd for arvingen som må selge eiendommen.

Fristen for å levere oppgaven for arve- og overføringsavgift varierer avhengig av hvor dødsfallet fant sted og i hvilket land arvingene befinner seg. Dersom dødsfallet skjedde i Tyrkia, er fristen fire måneder hvis arvingen befinner seg i Tyrkia, og seks måneder hvis vedkommende befinner seg i et fremmed land. Dersom dødsfallet skjedde i et fremmed land, er fristen seks måneder hvis arvingen befinner seg i Tyrkia, fire måneder hvis vedkommende befinner seg i det landet hvor arvelateren befant seg, og åtte måneder hvis vedkommende befinner seg i et annet fremmed land. Ved dødsformodning er fristen én måned etter den datoen da avgjørelsen om dødsformodning ble registrert i dødsregisteret.

Selv om formue som overføres ved arv, faller under unntaksgrensen, skal oppgave likevel leveres. For fast eiendom er avgiftsgrunnlaget ikke eiendommens markedsverdi, men verdien som legges til grunn for eiendomsskatt, og verdsettelsesdagen er den dagen arven åpnes. Avgiften betales over tre år i til sammen seks like store terminer, i mai og november hvert år, regnet fra fastsettelsen av avgiften.

Disposisjoner ved dødsfall

Testament, arveavtale og avtale om omsorg frem til dødsfall

Ensidig disposisjon

Testament

Testamentet er en ensidig dødsdisposisjon som arvelateren foretar. Loven regulerer tre former: offentlig testament, håndskrevet testament og muntlig testament, som kan benyttes i ekstraordinære situasjoner.

Et offentlig testamente opprettes med to vitner av sulh hâkimi, en notarius eller en tjenestemann som ved lov er gitt denne myndigheten. Personer uten rettslig handleevne, personer som ved dom i en straffesak er fratatt retten til å inneha offentlig stilling, personer som ikke kan lese og skrive, samt arvelaterens ektefelle, slektninger i opp- og nedstigende linje, søsken og disse personenes ektefeller kan ikke delta som tjenestemann eller vitne ved opprettelsen av et offentlig testamente. Forbudet mot testamentariske disposisjoner til fordel for bestemte personer er en egen regel og retter seg mot dem som deltar i opprettelsen: en tjenestemann og vitner som deltar i opprettelsen av et offentlig testamente, deres slektninger i opp- og nedstigende linje, deres søsken og disse personenes ektefeller kan ikke tilgodeses ved dette testamentet. Det er derimot ikke noe hinder for at arvelateren ved testamente tilgodeser sin egen ektefelle eller sitt eget barn. Personer som befinner seg i utlandet, kan få denne handlingen utført ved tyrkiske konsulater.

Et håndskrevet testament må fra begynnelse til slutt være skrevet med arvelaterens egen håndskrift, angi året, måneden og dagen det ble opprettet, og være undertegnet av arvelateren. En tekst som er skrevet på datamaskin og undertegnet, oppfyller ikke dette vilkåret. Testamentet kan, selv om dette ikke er obligatorisk, leveres til en notarius publicus, en sulh-dommer eller en bemyndiget tjenestemann for oppbevaring, enten åpent eller lukket.

Muntlig testamente er en ekstraordinær og unntaksvis form som er forbeholdt tilfeller der et offentlig eller egenhendig skrevet testamente ikke kan opprettes på grunn av ekstraordinære forhold som overhengende livsfare, at transportmulighetene er avbrutt, sykdom eller krig. Dersom arvelateren senere får mulighet til å opprette testamente i andre former, faller det muntlige testamentet automatisk bort når det er gått én måned fra denne datoen.

Arvelateren kan når som helst tilbakekalle testamentet sitt, men tilbakekallelsen skjer ved at det opprettes et nytt testament i samsvar med en av formene som er fastsatt i loven, eller ved at testamentet ødelegges. Hvis det opprettes et nytt testament uten at det tidligere testamentet ødelegges, trer det senere testamentet i stedet for det tidligere, med mindre det på en måte som ikke etterlater noen tvil, utfyller det tidligere testamentet.

Ugyldighet av en disposisjon for dødsfall kan bero på fire grunner: at disposisjonen ble foretatt på et tidspunkt da arvelateren manglet testasjonsevne; at den ble foretatt som følge av villfarelse, svik, trusler eller tvang; at disposisjonens innhold, vilkårene den er knyttet til eller påleggene er i strid med loven eller sedeligheten; eller at den ble foretatt uten å følge formkravene som er foreskrevet i loven.

Søksmål om ugyldighet må reises innen ett år fra det tidspunktet saksøkeren fikk kunnskap om disposisjonen, ugyldighetsgrunnen og at vedkommende selv er rettighetshaver. Under enhver omstendighet bortfaller denne retten etter ti år overfor godtroende saksøkte og tjue år overfor ikke-godtroende saksøkte, regnet fra åpningen av testamentet for testamenters vedkommende og fra arvefallet for andre disposisjoner for dødsfall. Selv om disse fristene er utløpt, kan ugyldighet alltid gjøres gjeldende som innsigelse.

Tosidig disposisjon

Arveavtale

En arvepakt er, i motsetning til et testamente, en gjensidig dødsdisposisjon. For at den skal være gyldig, må den opprettes i form av et offentlig testamente. Partene må samtidig erklære sine ønsker overfor den offentlige tjenestemannen og undertegne avtalen i tjenestemannens og to vitners nærvær.

De to disposisjonene skiller seg også med hensyn til rettslig handleevne: For å opprette et testamente er det tilstrekkelig å ha dømmekraft og ha fylt femten år, mens det for å inngå en arvepakt kreves at man har dømmekraft, er myndig og ikke er under vergemål. Manglende handleevne er en ugyldighetsgrunn for begge typer disposisjoner. En dødsdisposisjon som arvelateren har foretatt under påvirkning av villfarelse, svik, skremsel eller tvang, er ugyldig. Dersom arvelateren imidlertid ikke tilbakekaller disposisjonen innen ett år fra den dagen han eller hun fikk kjennskap til villfarelsen eller sviket, eller ble fri fra virkningen av skremselen eller tvangen, anses disposisjonen som gyldig.

En arvepakt kan ikke fritt og ensidig tilbakekalles på samme måte som et testamente. Avtalen kan alltid oppheves ved partenes skriftlige enighet. Dersom arvingen eller legataren som er utpekt, etter at avtalen ble inngått begår en handling som utgjør grunnlag for fratakelse av arverett, kan arvelateren ensidig oppheve avtalen. Denne disposisjonen må foretas i en av de formene som er foreskrevet for testamenter. Dersom ytelser mellom levende ikke oppfylles i samsvar med avtalen eller ikke sikres, kan den berørte parten gå tilbake fra avtalen.

Det finnes to typer arvepakter. Ved en positiv arvepakt påtar arvelateren seg en forpliktelse til å etterlate arven eller en bestemt eiendel til avtalens motpart eller til en tredjeperson. Selv om arvelateren fortsatt kan disponere fritt over formuen sin, kan dødsdisposisjoner og gaver som er uforenlige med forpliktelsen etter avtalen, bestrides. Ved en arveavtale om avkall på arv mister arvingen derimot sin arverettsstilling, enten mot vederlag eller vederlagsfritt. Et avkall mot vederlag får også virkning for den som gir avkalls etterkommere, med mindre noe annet er fastsatt i avtalen.

En egen avtaletype

Avtale om livsvarig omsorg

En avtale om omsorg frem til dødsfallet er ikke en disposisjon for dødsfall, men en selvstendig avtale som er særskilt regulert i den tyrkiske obligasjonsloven. Omsorgsdebitoren påtar seg å yte omsorg for og føre tilsyn med omsorgskreditoren frem til dødsfallet, mens omsorgskreditoren påtar seg å overdra en formuesgjenstand eller enkelte formuesverdier til vedkommende.

Forbindelsen til arveavtalen gjelder som hovedregel formen: Avtalen er ikke gyldig med mindre den er inngått i form av en arveavtale, selv om den ikke innebærer utnevnelse av en arving. Det eneste unntaket er at avtalen inngås av en omsorgsinstitusjon som er anerkjent av staten, i samsvar med vilkårene fastsatt av kompetente myndigheter; i så fall er skriftlig form tilstrekkelig. Dersom omsorgsdebitoren i tillegg er utnevnt som arving, får bestemmelsene om arveavtaler også anvendelse på avtalens materielle innhold.

Pleiekreditoren har, på samme måte som en selger, lovbestemt panterett i den overdratte faste eiendommen for å sikre sine rettigheter. Pleiedebitoren er forpliktet til å sørge for passende kost og bolig for pleiekreditoren, til å pleie vedkommende med nødvendig omsorg ved sykdom og til å sørge for behandling. Dersom avtalens videreføring blir uutholdelig på grunn av mislighold av forpliktelsene, kan hver av partene heve avtalen uten oppsigelsesfrist.

Hvorvidt avtalen virkelig ble inngått med pleie som formål, om pleieforpliktelsene er oppfylt, og om transaksjonen har til formål å unndra eiendeler fra arvingene, vurderes etter de konkrete omstendighetene i saken. Selv om avtalen anses gyldig, er arvingenes rett til å kreve reduksjon og kreditorenes rett til å reise omstøtelsessøksmål forbeholdt.

Når det gjelder omstøtelsessøksmål, er bestemmelsen i tvangsfullbyrdelses- og konkursloven som ble skrevet på nytt ved endringen av 24 desember 2025, av betydning. Etter denne bestemmelsen er gaver og vederlagsfrie disposisjoner som er foretatt innen ett år før datoen da midlertidig eller endelig insolvensattest eller utleggsprotokoll med karakter av insolvensattest ble utferdiget, eller før konkursen ble åpnet, gjenstand for omstøtelse; avtaler om pleie og omsorg frem til dødsfall er også blant de disposisjoner som anses som gaver, med mindre det bevises at det er ytet et passende vederlag. Formodningen er ikke ubetinget: dersom det kan bevises at avtalen virkelig er inngått mot pleie og at det foreligger en passende balanse mellom ytelsene, inntrer ikke omstøtelse.

Forpliktelser og ansvar

Avslag på arv og arvingenes ansvar

Arven går ved arvelaterens død over til arvingene med rettigheter og forpliktelser. Arvingene kan gi avkall på arv innen en frist på tre måneder; for hvordan fristen beregnes, og hvor og i hvilken form erklæringen avgis, se siden hvordan man gir avkall på arv. Avsnittet nedenfor behandler konsekvensene av avkall og av å unnlate å gi avkall med hensyn til ansvar.

En arving som før fristen for å avslå arven er utløpt har blandet seg inn i behandlingen av boet i egenskap av arving, har utført handlinger som ikke inngår i den ordinære forvaltningen av boet eller som ikke er nødvendige for å videreføre arvelaterens virksomhet, eller har skjult eller tilegnet seg boets eiendeler, kan ikke avslå arven. Derimot medfører ikke anleggelse av søksmål eller iverksettelse av tvangsfullbyrdelse for å hindre at foreldelses- eller preklusjonsfrister løper ut, at retten til å avslå arven går tapt.

Dersom arvelateren på dødsdagen åpenbart ikke var i stand til å betale sin gjeld, eller dette var offentlig fastslått, anses arven for å være avslått. Dette betegnes i praksis som et avslag som følger av loven.

Når boets aktiva og passiva er ukjente, er det mulig å begjære at det opprettes en offentlig fortegnelse over boet. Ved aksept i henhold til fortegnelsen hefter arvingen som hovedregel bare for gjeld som er ført opp i fortegnelsen, men arvingen hefter fortsatt for denne gjelden både med boets eiendeler og med egne midler. Overfor kreditorer som ikke har fått ført sine krav opp i fortegnelsen innen fristen, er arvingen som hovedregel ikke ansvarlig.

Dersom en av de legale arvingene avslår arven, går vedkommendes andel over til de berettigede som om vedkommende ikke hadde vært i live da arven falt. Dersom imidlertid alle de nærmeste legale arvingene avslår arven, går boet ikke på vanlig måte over til arvingene i neste arveklasse; det likvideres av sulh-domstolen etter reglene om konkurs, og de verdiene som er igjen etter likvidasjonen, tilfaller de berettigede som om arven ikke var avslått. Dersom alle arvingene i nedstigende linje avslår arven, går andelen over til den lengstlevende ektefellen.

At arven er avslått, fjerner ikke ethvert ansvar. Arvinger som avslår arven etter en arvelater som ikke var i stand til å betale sin gjeld, er ansvarlige overfor arvelaterens kreditorer for verdien av det de har mottatt fra arvelateren i løpet av de siste fem årene før dødsfallet, i den utstrekning de ville ha vært forpliktet til å tilbakeføre verdiene ved arveoppgjøret. Dersom en arving hvis formue ikke er tilstrekkelig til å dekke gjelden, avslår arven for å skade sine kreditorer, kan kreditorene reise søksmål om omstøtelse av avslaget innen seks måneder fra avslagsdatoen.

For en arving som ikke har frasagt seg arven, har ansvarets karakter særlig betydning. Arvingene hefter personlig for arvelaterens gjeld og solidarisk for dødsboets gjeld. Dette innebærer at kreditor kan kreve hele gjelden fra hvilken som helst av arvingene. Ansvaret er ikke begrenset til arveandelen. Solidaransvaret fortsetter også etter skiftet: Arvingene hefter også etter skiftet solidarisk med hele sin formue for boets gjeld som kreditoren ikke uttrykkelig eller stilltiende har samtykket til å dele eller overføre. Solidaransvaret opphører når det har gått fem år fra datoen da skiftet fant sted, eller, for gjeld som skal oppfylles senere, fra forfallsdatoen. En arving som har betalt en gjeld knyttet til dødsboet som vedkommende ikke var pålagt å betale etter skifteavtalen, eller som har betalt mer enn beløpet vedkommende hadde påtatt seg å betale, kan kreve regress fra de øvrige arvingene.

Internasjonale saker

Arvesaker med utenlandsk tilknytning

Dersom arvelateren eller arvingene har utenlandsk statsborgerskap, boets eiendeler befinner seg i forskjellige land, eller testamentariske disposisjoner og andre dokumenter er utferdiget i utlandet, krever dette en særskilt vurdering med hensyn til hvilken lov som får anvendelse og hvilken fremgangsmåte som skal følges.

Gjeldende rett og jurisdiksjon

I tyrkisk internasjonal privatrett anvendes i utgangspunktet avdødes nasjonale rett på arv. Det viktige unntaket gjelder fast eiendom i Tyrkia; tyrkisk rett anvendes på fast eiendom i Tyrkia.

Bestemmelsene om grunnlaget for arvefallet, arveerverv og skifte er derimot underlagt loven i landet der boet befinner seg. Derfor kan loven som skal anvendes i en arvesak med utenlandsk tilknytning, ikke fastlegges utelukkende ut fra arvelaterens statsborgerskap; man må også vurdere eiendelenes art, hvilket land de befinner seg i, og hvilket rettslig spørsmål som skal løses.

Arvelaterens siste bosted avgjør ikke hvilken rett som skal anvendes, men hvilken domstol som skal behandle saken: Arvesaker behandles ved domstolen på arvelaterens siste bosted i Tyrkia; dersom arvelateren ikke hadde siste bosted i Tyrkia, behandles saken ved domstolen der boets midler befinner seg.

Når det gjelder formen for en dødsdisposisjon og testasjonskompetansen, finnes det også særlige tilknytningsregler. Et testament som er opprettet på et fremmed språk eller i samsvar med formreglene i et fremmed land, anses derfor ikke automatisk som ugyldig; Tyrkia er også part i den internasjonale konvensjonen om testamenters form.

Arveattest og utenlandske dokumenter

Utlendinger kan ikke få arvebevis fra notarius publicus; krav med utenlandstilknytning er blant de tilfellene der notarius publicus ikke kan utstede dokumentet. I disse sakene må dokumentet begjæres fra tyrkisk sivil forliksdomstol. For andre tilfeller der notarius publicus ikke kan utstede dokumentet, og for fremgangsmåten for å få det, se siden hvordan få arvebevis (veraset ilamı, mirasçılık belgesi).

En arveattest utstedt av en kompetent myndighet i et fremmed land kan ikke brukes direkte i Tyrkia. I henhold til Tapu Kanunu gjennomføres overføringen av arv til utenlandske fysiske personer på grunnlag av enten arveattester utstedt av tyrkiske domstoler eller arveattester innhentet fra en kompetent utenlandsk myndighet, forutsatt at tyrkiske domstoler har bekreftet at de er i samsvar med den arverettslige fremgangsmåten etter tyrkisk lov.

Hvorvidt en dødsattest, folkeregisterutskrift, testament eller fullmakt utstedt i utlandet krever apostillepåtegning eller konsulær bekreftelse og notarialbekreftet oversettelse, avgjøres ut fra hvilket land dokumentet er utstedt i, og hvilke internasjonale konvensjoner landet er part i.

Arvinger bosatt i utlandet kan gjennomføre prosessen ved fullmektig. Fullmakten kan utstedes ved tyrkiske konsulater, eller i land som er parter i apostillekonvensjonen kan den utstedes av notarius publicus og forsynes med apostillepåtegning. I land som ikke er parter i konvensjonen, må notarius publicus' signatur bekreftes av den myndigheten vedkommende er underlagt, og denne myndighetens signatur og stempel må deretter bekreftes av det tyrkiske konsulatet. For handlinger som å reise søksmål og overdra fast eiendom er det påkrevd at fullmakten inneholder en særskilt fullmakt. Også handlinger som å gi avkall på arven, inngå en skifteavtale og registrere arveoverføring i grunnboken må uttrykkelig angis i fullmakten.

Utenlandske arvinger og fast eiendom i Tyrkia

Utenlandske statsborgere kan arve fast eiendom som befinner seg i Tyrkia. Siden arv er et tilfelle av erverv uten tinglysing, går eiendomsretten automatisk over til arvingen ved dødsfallet; tinglysingen i grunnboken er ikke stiftende, men deklaratorisk.

Det må imidlertid vurderes særskilt om arvingen kan beholde eiendommen i sitt eie, i henhold til de lovbestemte begrensningene for utlendingers erverv av fast eiendom. Etter loven er erverv av fast eiendom og begrensede tinglige rettigheter mulig for borgere av land fastsatt av presidenten; det samlede arealet av ervervede faste eiendommer og begrensede tinglige rettigheter av selvstendig og varig karakter må ikke overstige ti prosent av arealet i distriktet som kan være gjenstand for privat eiendomsrett, og heller ikke tretti hektar per person på landsbasis. Bestemmelsene om militære forbudssoner og sikkerhetssoner gjelder i tillegg. Utenom begrensningene i første ledd skal faste eiendommer og begrensede tinglige rettigheter som er ervervet ved arv, avvikles og omgjøres til pengeverdi dersom de ikke avvikles av eieren innen fristen på inntil ett år som fastsettes av Finansdepartementet, og pengebeløpet skal utbetales til rettighetshaveren.

Det må ikke overses at disse begrensningene ikke gjelder for alle. Personer som var tyrkiske statsborgere fra fødselen, men som har mistet sitt tyrkiske statsborgerskap etter å ha fått tillatelse til å tre ut av statsborgerskapet, samt deres etterkommere i nedstigende linje til og med tredje grad, fortsetter å ha de samme rettighetene som tyrkiske statsborgere, med unntak av de rettighetene som er angitt i loven. Erverv av fast eiendom er ikke blant disse unntakene. For disse personene, som i praksis omtales som innehavere av blått kort, kommer verken ervervsbegrensningene som gjelder for utlendinger eller den tilknyttede avviklingen som følge av begrensningene, til anvendelse.

Av denne grunn er det å ha status som arving og det å kunne beholde eiendomsretten til en bestemt fast eiendom i Tyrkia separate spørsmål som må vurderes hver for seg for en utenlandsk arving. Det er viktig at arvingen selv selger den faste eiendommen innen ett år, slik at salgssummen tilsvarer markedsverdien. Ettersom skatten må være fullt betalt før dette salget, må avviklingsperioden og skatteprosessene planlegges samlet. For alle spørsmål som gjelder utlendinger, se siden Utlendingsrett.

Vurderingskriterier

Vurderingskriterier i arveprosessen

Fremgangsmåten ved arvetvister fastsettes ut fra dødsboets omfang, arvingenes situasjon og eventuelle testamentariske disposisjoner. I den første vurderingen kan folkeregisteropplysninger, grunnboksopplysninger, eksisterende dokumenter og lovbestemte frister vurderes samlet.

Hvorvidt pliktdelsarven er krenket, hvorvidt en overdragelse kan anses som simulert, og på hvilken måte skiftet skal gjennomføres, vurderes konkret i den enkelte sak.

I saker der arvelateren eller arvingene er utenlandske statsborgere, er det særlig viktig hvilken lov som skal anvendes, hvor arveattesten skal innhentes, hvordan utenlandske dokumenter skal brukes, og hvordan fast eiendom skal overføres.

Blant rettsområdene firmaet arbeider med, er tvister innen arverett. Du kan kontakte oss via kontaktsiden for å be om en konsultasjon.

Vanlige spørsmål

Ofte stilte spørsmål

Hvor får man et arvebevis?

Arvebevis kan som hovedregel fås både fra tyrkisk sivil forliksdomstol og fra notarius publicus. Notarius publicus' kompetanse gjelder bare lovarvinger; i tilfeller der det ikke kan avgjøres ut fra folkeregisteropplysninger, og når kravet har utenlandstilknytning, kan dokumentet bare fås fra domstolen. Alle tilfeller der notarius publicus ikke kan utstede dokumentet, samt kostnader og klageadgang, er beskrevet på siden hvordan få arvebevis (veraset ilamı, mirasçılık belgesi).

Blir arvingen kvitt gjelden hvis arven frasies?

Dersom det gis avkall på arven innen fristen på tre måneder, på forskriftsmessig måte og uten forbehold eller vilkår, er arvingen ikke ansvarlig for gjelden i dødsboet som skriver seg fra arven. Dersom arvingen før fristen for avkall på arv er utløpt griper inn i dødsboet på en måte som går ut over vanlig forvaltning, skjuler boets eiendeler eller tilegner seg dem, kan retten til avkall på arv gå tapt. Dersom arvelateren på dødstidspunktet åpenbart var insolvent eller dette var formelt konstatert, anses arven for å være gitt avkall på. Avkall på arv fjerner ikke ethvert ansvar: Arvinger som gir avkall på arven etter en insolvent arvelater, forblir ansvarlige overfor kreditorene i den utstrekning de i løpet av de fem siste årene før dødsfallet har mottatt verdier fra arvelateren som de ved skiftet ville vært forpliktet til å tilbakeføre.

Kan arvelateren etterlate hele formuen til én enkelt person?

Den mengden arvelateren kan råde over, varierer etter om det finnes arvinger med pliktdel etter tyrkisk rett (andel i boet). En arvelater som har livsarvinger, foreldre eller ektefelle som arvinger, kan bare treffe dødsdisposisjoner over den delen av arven som ligger utenfor pliktdelene; dersom ingen av disse arvingene finnes, kan arvelateren råde over hele formuen. Pliktdelen etter tyrkisk rett (andel i boet) utgjør en andel av den lovbestemte arvelodden: for livsarvinger halvparten av denne lodden, for hver av foreldrene en fjerdedel, og for gjenlevende ektefelle – dersom ektefellen arver sammen med livsarvinger eller foreldregruppen – hele den lovbestemte arvelodden, og i andre tilfeller tre fjerdedeler. Søsknenes pliktdel etter tyrkisk rett (andel i boet) ble opphevet i 2007. Arvinger hvis pliktdel etter tyrkisk rett (andel i boet) er krenket, kan fremsette krav om søksmål om avkortning av disposisjoner innen ett år fra den dagen de fikk kjennskap til krenkelsen, og under enhver omstendighet innen ti år; selv om disse fristene er utløpt, kan dette alltid gjøres gjeldende som innsigelse.

Hvordan håndterer en arving bosatt i utlandet saker i Tyrkia?

Arvingen kan gjennomføre arvesakens prosesser ved fullmakt. Fullmakten kan opprettes ved et tyrkisk konsulat, eller den kan opprettes av notarius publicus i land som er part i apostillekonvensjonen og være påført apostillepåtegning; i land som ikke er part i konvensjonen, kreves en kjede av konsulære bekreftelser. For handlinger som å reise søksmål og overdra fast eiendom må fullmakten inneholde særskilt fullmakt. Avkall på arv, undertegning av skifteavtale og overføring ved skjøte (tapu) må også angis uttrykkelig. En mangelfullt utformet fullmakt kan føre til at handlingen avvises.

Kan en utenlandsk statsborger arve fast eiendom i Tyrkia?

Ja. Utenlandske statsborgere kan være arvinger til fast eiendom i Tyrkia, og eiendomsretten går over automatisk på dødstidspunktet. Hvorvidt arvingen kan fortsette å beholde eiendommen som sin egen, vurderes imidlertid særskilt etter de lovbestemte begrensningene for utlendingers erverv av fast eiendom. Utenom disse begrensningene skal fast eiendom og begrensede tinglige rettigheter som erverves ved arv, dersom de ikke avhendes av eieren innen en frist på høyst ett år fastsatt av Tyrkias finansdepartement, avvikles og omgjøres til et pengebeløp, som utbetales til rettighetshaveren. Personer som var tyrkiske statsborgere ved fødselen og senere trådte ut av statsborgerskapet med tillatelse, samt deres livsarvinger ned til tredje grad (innehavere av blått kort), er ikke underlagt disse begrensningene.

Innen hvilken frist må søksmål om arvelaterens proformaavtale reises?

Søksmål om sletting av tinglyst hjemmel og ny tinglysing basert på arvelaterens proformaavtale er ikke underlagt noen foreldelsesfrist eller preklusiv frist; den proforma disposisjonen blir ikke gyldig ved tidens løp. Derimot løper de preklusive fristene på ett og ti år videre for kravet om avkortning av disposisjoner som er fremsatt subsidiært i samme prosesskriv. Ettersom søksmålets grunnlag i stor grad bygger på vitneforklaringer, verdiforholdet på avtaletidspunktet og dokumenter fra den perioden, kan tiden som har gått skape vanskeligheter med hensyn til bevis.

Hvis arvelateren overførte eiendom til ett av barna mens han eller hun levde, tas dette i betraktning ved arveoppgjøret?

Dette spørsmålet gjelder en annen ordning enn pliktdel etter tyrkisk rett (andel i boet) og avkortning av disposisjoner, nemlig avkortning mellom arvinger. Arvinger etter loven er overfor hverandre forpliktet til å tilbakeføre til dødsboet vederlagsfrie ytelser de har mottatt fra arvelateren i levende live til avregning på sine arveandeler, for å sikre avkortning. Gaver gitt til livsarvinger uten motytelse, slik som medgift eller etableringskapital, overdragelse av en formuesgjenstand eller frigjøring fra gjeld, er gjenstand for avkortning med mindre arvelateren uttrykkelig har bestemt noe annet. Den arving som er forpliktet til å tilbakeføre, kan etter eget valg tilbakeføre det mottatte in natura eller la verdien avregnes på sin arveandel. Derimot er vanlige gaver og sedvanlige utgifter i forbindelse med ekteskapsinngåelse ikke gjenstand for avkortning; når det gjelder utgifter til barns utdanning og opplæring, oppstår tilbakeføringsplikten bare for den delen som overstiger det sedvanlige, med mindre det bevises at arvelateren ønsket noe annet.

Forklaringene på denne siden er kun til generell informasjon og utgjør ikke juridisk rådgivning eller juridiske råd. Ettersom omstendighetene i hver enkelt sak er forskjellige, må den juridiske vurderingen foretas konkret for den enkelte sak.
Informasjonen på siden er publisert i henhold til Türkiye Barolar Birliği Reklam Yasağı Yönetmeliği (Tyrkias advokatforeningers forbud mot reklame), for å gi informasjon om kontorets virksomhetsområder uten å innebære spesialisering, og har ikke til hensikt å skaffe oppdrag.
Visning av denne siden eller kontakt via lenkene eller kontaktinformasjonen på siden innebærer ikke at det er etablert et fullmaktsforhold mellom advokaten og den som henvender seg, og innebærer heller ikke at saken er akseptert.
Informasjonen og fristene på siden er utarbeidet i henhold til gjeldende lovgivning per 6 September 2026. Ettersom lovgivningen kan endres, må fristberegningen i alle tilfeller foretas etter den til enhver tid gjeldende lovteksten.

Detaljerte artikler om dette emnet

Hvordan beregnes pliktdel etter tyrkisk rett (andel i boet)? — fastsettelse av dødsboet som beregningsgrunnlag, satsene i Tyrkias sivillovbok art.506 og beregning med eksempler
Hvordan gir man avkall på arv? — tre måneders frist, søknadsprosedyre og hvem arveandelen det er gitt avkall på, går til
Oppløsning av sameie ved dom (Ortaklığın Giderilmesi, izale-i şuyu) — hvem søksmålet skal rettes mot, rekkefølgen mellom deling i naturalia og salg, og obligatorisk mekling
Hvordan får man et arvebevis (veraset ilamı, mirasçılık belgesi)? — skillet mellom notarius publicus og tyrkisk sivil forliksdomstol, tilfeller der notarius publicus ikke kan utstede dokumentet, og klageadgangen
Moren min døde, faren min giftet seg: hva skjer med arven? — gjenlevende ektefelles arveandel, at skifte av ektefellenes formue går foran fordelingen av arven og retten til familiens bolig
Utelukkelse fra arv og «å gjøre arveløs» — de to lovbestemte grunnene, utelukkelsens virkning for livsarvinger og forskjellen fra arveuverdighet
Hvordan og hvor inngås en avtale om arveavkall? — formkrav til offentlig testament, forbud mot vitner fra familien, avkall med vederlag og ordningen mellom søsken
Hva er arvelaterens proformaavtale (å unndra eiendeler fra arv), og hvordan anlegges søksmål? — et tilsynelatende salg og en skjult gave, bevis ved vitneforklaring, forskjellen fra avkortning av disposisjoner og foreldelse
Utenlandske arvinger: arv av fast eiendom i Tyrkia — rett som kommer til anvendelse, arvebevis, frister for avkall og skatt, overføring ved skjøtet (tapu)

Den rettslige fremgangsmåten i arverettslige tvister kan variere avhengig av arvelaterens formue, arvingenes situasjon, om det foreligger testament eller andre dødsdisposisjoner, og tvistens art. Derfor er det viktig at arveandelene, dødsboet og de eksisterende rettshandlingene vurderes helhetlig allerede fra starten.

Merve Kartal Kurtman

Advokat